Easing into it
On arrival in Kandy I (being a creature of habit) retraced my steps from last summer to the Expeditor Inn, a friendly, clean and well-run estabilshment on the southern shore of the man-made lake carrying the city's name. It is a magical lake, adding a sense of open space to the otherwise congested capital of the Sri Lankan hill country. Over and around it flocks colourful birds. In it swims the awesome-looking water monitors. On it's promenade awaits predators the arrival of new prey - clever touts spotting a tourists from afar. But these are desperate times for the touts and hawkers of Kandy, and anyone else relying on the tourists for there income here. The tsunami, and in particular the media coverage of it, has done a lot to frighten people from coming, causing them to scratch Sri Lanka off their itineraries, regardless of the fact that only a small portion of the island (although a large part of it's coastline) was directly affected. Far more devastating for many in the tourist industry than the tsunami itself, is the deterring effect it has had on would-be tourists. Even in several of the badly affected areas, there are hotels and guest houses up and running, but noone to cater to. In Kandy, December to April should be peak season. Last year at this time the Expeditor was full and had to turn down arriving tourists who had not booked in advance. Now they have no bookings until mid-February.
There are a number of rumours out there among travellers, one being that this is not a good time to go to Sri Lanka since one will be taking up unnecessary capacity, using resources needed elsewhere and be in the way of relief workers. This is as far as I can tell plain wrong. Sri Lanka has never needed tourism like now. The phase of immediate relief is over and the rebuilding has begun. In order for a sense of normalcy to settle, the return of tourists (especially the independent travellers who support the smaller hotels and guest houses) and the capital they bring, is of paramount importance. So don't be scared. Come to Sri Lanka. This is my appeal to you.
That being said, let's get back to me! Before leaving Colombo I had a meeting with the Lankan anthropologist Malathi de Alwis who gave me good advice and who furthermore agreed that the University of Peradeniya would probably be a good choice of field for me - this mainly because it is a residential campus as opposed to the University of Colombo. I was only too glad, the next day, to get on a train into the hill country. Colombo had little more to offer me it seemed and the cooler climate of the hills seemed tempting. Peradeniya is a fairly small town on the outskirts of Kandy, only a 20 minute and over-crowded bus ride away from the city center. But the effort is worth it. Tourists linger for hours in its well kept botanical gardens (one of the best in south Asia I would think) - a welcome retreat from the roaring noise and exhaust fumes of the city. On my first excursion to the university campus I was pleased to discover that it was almost like an extension of the gardens. It is a spacious, green and peaceful plot of land where buildings don't compete for space but dwell harmoniously in the landscape. Their faded yellow-rusty color betrays their age and gives them a rather ancient feel - a feeling added to by a visible lack of maintenance. But the university, although being the oldest in Sri Lanka, only rounded the age of 60 a couple of years ago, and during it's first 10 years it was located in Colombo while the present campus was being prepared. Initially it was a very successfull institution and grew quickly in size and popularity. However, as more universities were being built, a lack of funding and qualified personel, constant university reforms and student unrest plunged the universities into a deep crises. The 70's and 80's was a turbulent period and many of the leaders of the insurgencies of that time were recruited from campuses such as Peradeniya. This, along with a tradition of violent ragging, made the universities insecure and poorly equipped in the task of educating the younger generation. It seems they are only now recovering, but it is a long process and the universities, Peradeniya included, still face many problems. But I'm getting ahead of myself. The campus was a quit place indeed, with little hinting of a violent past, when I paid it my first visit. This because of is tranquil setting, but also because I had come on a poya day, a buddhist holiday, and certainly a holy day, marked by the full moon. The campus was pretty much deserted except for young couples here and there, on a bench under the shade of a tree (it seems it is completely acceptable for young men and women to show eachother affection in public in Sri Lanka, as opposed to in India, although you will rarely see anyone kiss). I left them to themselves, sending a thought to my girlfriend Silje in Belfast, and went on exploring. I had come to get my bearings straight. To locate a few key buildings. To ease into the fieldwork.
Easing into it is what I'm still trying to do I suppose, after a week in Kandy. I am still living at the Expeditor, having most of my meals there, and making daily excursions to the university. I have talked to a few people there and had a positive discussion with Dr Sumedha Sivamohan, head of the English department. I have yet to talk to the Vice-Chancellor however, and get a formal green light for conducting my research at Peradeniya. And I have yet to find permanent accomodation closer to Peradeniya. I have yet to device a research methodology that I can see deliver the kind of data I want. But I'm moving, although slowly, in the direction of something.
/haakon/in/kandy/
29.1.05
24.1.05
NB! Important notice
An update on the anthropological adventure is just around the corner. This is however a notice to those who want to leave private messages in the guest book. Due to a technical problem I am not able to read these. I therefore encourage you to write emails in stead. The address is haakon.aasprong@gmail.com
/haakon/in/kandy/
An update on the anthropological adventure is just around the corner. This is however a notice to those who want to leave private messages in the guest book. Due to a technical problem I am not able to read these. I therefore encourage you to write emails in stead. The address is haakon.aasprong@gmail.com
/haakon/in/kandy/
17.1.05
Return to Serendib
The Norwegian embassy said I probably wouldn't be able to. They were wrong.
Lonely Planet said it would take about an hour. It took two.
Used as I've become to the slow and often mysterious workings of south-Asian bureacracy, I entered the Department of Immigration, next to Majestic City shopping complex, with a loaded wallet and low expectations. I was there to get a visa extension, but I knew a number of reasons Sri Lankan authorities could use to deny me one, the most probable being the fact that I don't possess a return ticket. "Never mind that" their eyes seemed to whisper, "just give us your money". And then they picked me clean. 160 or so USD changed hands - visas must be big business - but I got my stamp and signature and re-entered daylight feeling like a true winner. I am now an eligable resident of Sri Lanka until July 11 (at which time I will have to do some more extending), and this was immediately celebrated with an iced coffe at Barista, a Starbuck-like affair, and the trendiest of coffee shops in Colombo.
So why this Sri Lanka business?
I suspect most of you have heard this at one time or another, but some might not and others might be confused. I am here because it is time for my academical rite of passage. It is time for me to leave the ranks of mere students of anthropology and to become an Anthropologist. What signifies an anthropologist more than anything else? The fieldwork of course! The going off to distant lands with a naive ambition of getting a grasp on the native way of life, while keeping it on an arm's length in order to scrutinize it with the scholar's analytical gaze. Easy enough. 4 years at the university has led to this moment, the climax, after which all that is left is to write up a thesis by the summer of 2006. I should be well prepared. No problem! Piece of cake! But where the hell do I begin?
Sri Lanka was of course my own choice. The two weeks I had here in June 2004 (only briefly attempted relayed to the readers of this blog) left me with a burning desire to return. Sri Lanka seemed to me nothing like the ravaged hell-hole I had read about. Two years of lasting peace between the government army and the Tamil Tiger's guerilla (LTTE) seemed to have given many people some sense of hope and belief in the future again. Everywhere I went I was met with smiles - big smiles - that grew even bigger whenever I revealed my nationality. Especially in the Tamil areas, where the war has taken the most lives and left the deepest scars, Norwegians were considered apostles of peace, one and all, no matter their business on Sri Lanka. OK, I enjoyed that feeling, but that is not why I returned. This island intrigued me. Everything about it did. From it's shape as a teardrop falling from the face of the Indian sub-continent, to the complexity of the conflict the country has struggled with for more than half a century. Calling it a conflict however gives a false impression of the situation. Sri Lanka has been ravaged by many conflicts. And to call this an ethnic struggle is only a partial truth. Ethnicity, race (the social conception of it of course, race as a biological category is non-sense), language, religion, caste and class all play their part in fragmenting this people of nearly 20 million. Let's leave it at that for now. There is no short version of Sri Lankas problems, and the attrocities committed, particularily since 1983, are too horrible for words. How could the smiles I saw last summer cover up such pain? On a personal level this mystery is why I decided to return. On a professional level however, I cannot hope to answer such a profound question. But I can perhaps solve one piece of the puzzle and make a contribution, however small, towards peace.
I have in part spent the previous academic semester composing a project description for the fieldwork at hand. After pondering upon many alternative topics for a thesis, mainly within south-Asian countries, I decided on this: "Taking into account that the university students of today will be well represented among the leaders of tomorrow's Sri Lanka, what ideological baggage do these students take along as they leave campus for life in the 'real world'? What social categories and groups are of biggest importance in the everyday life at the university? How do nationalist ideologies structure interethnic interaction and what arenas exist for non-politicized interaction across social boundaries? How are nationalist ideologies perpetuated on campus?" I could go on, but this questioning is based on the assumption that widespread non-politicized interaction between social categories is necessary to take the edge off stereotypes and to fight xenophobia.
Alright, but then what? This is pretty much where I am today, after five days in the mayhem that is Colombo - the bustling capital of 600 000 to 2 million residents, depending on where you draw it's borders. I have been trying to get in touch with local scholars and organizations while looking for a suitable university to adopt as field site. The scholars are now beginning to respond (I have arranged meetings with local anthropologists on Wednesday and Friday), and I have chosen my university to scrutinize. Noone there knows yet, though. My choice fell on the University of Peradeniya, which is inland, near Kandy, and a predominantly Sinhalese university with a Tamil minority. It is a modern university, while being Sri Lankas oldest, and it is set in fertile, green surroundings (or so it seems from their web site). Challenges ahead of me involve obtaining a permit to be on campus, arranging accomodation on or close to campus (preferably in student quarters), and recruiting a descent sized group of informants with tolerable English skills (my proficiency with the Sinhalese and Tamil languages leaves quite a lot to be desired). Once there, and "fåglarna vet når" as they say in Sweden, the fieldwork proper can begin. There is a good way to go, but fortunately I still have 7 months at my disposal, granting the immigration authorities don't lose their thirst for money.
I'll finish off for now with a few words on the tsunami, the reason I haven't mentioned it earlier being that there is so little to remind me of it here. I keep forgetting it is an issue at all. Colombo was virtually untouched, the exeption being where the wave was channeled into river estuaries. Of course, the city itself being untouched does not mean it's population is. Many houses hoist a white flag, in Buddhism signifying the loss of a loved one. Late one evening, on passing a hindu temple, I talked to an old homeless Tamil man. With teary eyes and a breath that smelled of alcohol, he told me he had lost many of his relatives but that his family was safe. He then thanked me for everything Norway has done in and for Sri Lanka and bowed deep as we said good bye. I left feeling rather small.
Many universities, including the University of Peradeniya, are involved in relief efforts and it is probably in this respect the tsunami may become relevant for my work. I am told there is no imminent risk of epidemics and there is plenty of bottled water available. The Norwegian embassy informed me that all over the country people's immediate needs are met. The tsunami did shake this nation badly, but it is unfortunately a nation that has been shook many a time before. A death toll exceeding 30 000 is still only half of the lives the civil war has claimed over the last 20 years. In the streets of Colombo life goes on more or less as before. Out of necessity. The media are talking about rebuilding and eyes are again set on the future
BTW1: I overheard on the radio today that all coastal towns are to be moved at least 1 km inland - a decission that in itself is worthy of an anthropological study.
BTW2: 'Serendib' was the name given to Sri Lanka by Arab traders at around the 7th century, meaning 'Island of jewels'. This name is the root of the English 'serendipity' - to stumble upon a fortunate discovery. It was later twisted to Ceilao by the Portuguese and Ceylon by the Dutch. Ceylon of course was the official name up until 1972 when it was replaced by 'Sri Lanka'.
/haakon/in/colombo/
The Norwegian embassy said I probably wouldn't be able to. They were wrong.
Lonely Planet said it would take about an hour. It took two.
Used as I've become to the slow and often mysterious workings of south-Asian bureacracy, I entered the Department of Immigration, next to Majestic City shopping complex, with a loaded wallet and low expectations. I was there to get a visa extension, but I knew a number of reasons Sri Lankan authorities could use to deny me one, the most probable being the fact that I don't possess a return ticket. "Never mind that" their eyes seemed to whisper, "just give us your money". And then they picked me clean. 160 or so USD changed hands - visas must be big business - but I got my stamp and signature and re-entered daylight feeling like a true winner. I am now an eligable resident of Sri Lanka until July 11 (at which time I will have to do some more extending), and this was immediately celebrated with an iced coffe at Barista, a Starbuck-like affair, and the trendiest of coffee shops in Colombo.
So why this Sri Lanka business?
I suspect most of you have heard this at one time or another, but some might not and others might be confused. I am here because it is time for my academical rite of passage. It is time for me to leave the ranks of mere students of anthropology and to become an Anthropologist. What signifies an anthropologist more than anything else? The fieldwork of course! The going off to distant lands with a naive ambition of getting a grasp on the native way of life, while keeping it on an arm's length in order to scrutinize it with the scholar's analytical gaze. Easy enough. 4 years at the university has led to this moment, the climax, after which all that is left is to write up a thesis by the summer of 2006. I should be well prepared. No problem! Piece of cake! But where the hell do I begin?
Sri Lanka was of course my own choice. The two weeks I had here in June 2004 (only briefly attempted relayed to the readers of this blog) left me with a burning desire to return. Sri Lanka seemed to me nothing like the ravaged hell-hole I had read about. Two years of lasting peace between the government army and the Tamil Tiger's guerilla (LTTE) seemed to have given many people some sense of hope and belief in the future again. Everywhere I went I was met with smiles - big smiles - that grew even bigger whenever I revealed my nationality. Especially in the Tamil areas, where the war has taken the most lives and left the deepest scars, Norwegians were considered apostles of peace, one and all, no matter their business on Sri Lanka. OK, I enjoyed that feeling, but that is not why I returned. This island intrigued me. Everything about it did. From it's shape as a teardrop falling from the face of the Indian sub-continent, to the complexity of the conflict the country has struggled with for more than half a century. Calling it a conflict however gives a false impression of the situation. Sri Lanka has been ravaged by many conflicts. And to call this an ethnic struggle is only a partial truth. Ethnicity, race (the social conception of it of course, race as a biological category is non-sense), language, religion, caste and class all play their part in fragmenting this people of nearly 20 million. Let's leave it at that for now. There is no short version of Sri Lankas problems, and the attrocities committed, particularily since 1983, are too horrible for words. How could the smiles I saw last summer cover up such pain? On a personal level this mystery is why I decided to return. On a professional level however, I cannot hope to answer such a profound question. But I can perhaps solve one piece of the puzzle and make a contribution, however small, towards peace.
I have in part spent the previous academic semester composing a project description for the fieldwork at hand. After pondering upon many alternative topics for a thesis, mainly within south-Asian countries, I decided on this: "Taking into account that the university students of today will be well represented among the leaders of tomorrow's Sri Lanka, what ideological baggage do these students take along as they leave campus for life in the 'real world'? What social categories and groups are of biggest importance in the everyday life at the university? How do nationalist ideologies structure interethnic interaction and what arenas exist for non-politicized interaction across social boundaries? How are nationalist ideologies perpetuated on campus?" I could go on, but this questioning is based on the assumption that widespread non-politicized interaction between social categories is necessary to take the edge off stereotypes and to fight xenophobia.
Alright, but then what? This is pretty much where I am today, after five days in the mayhem that is Colombo - the bustling capital of 600 000 to 2 million residents, depending on where you draw it's borders. I have been trying to get in touch with local scholars and organizations while looking for a suitable university to adopt as field site. The scholars are now beginning to respond (I have arranged meetings with local anthropologists on Wednesday and Friday), and I have chosen my university to scrutinize. Noone there knows yet, though. My choice fell on the University of Peradeniya, which is inland, near Kandy, and a predominantly Sinhalese university with a Tamil minority. It is a modern university, while being Sri Lankas oldest, and it is set in fertile, green surroundings (or so it seems from their web site). Challenges ahead of me involve obtaining a permit to be on campus, arranging accomodation on or close to campus (preferably in student quarters), and recruiting a descent sized group of informants with tolerable English skills (my proficiency with the Sinhalese and Tamil languages leaves quite a lot to be desired). Once there, and "fåglarna vet når" as they say in Sweden, the fieldwork proper can begin. There is a good way to go, but fortunately I still have 7 months at my disposal, granting the immigration authorities don't lose their thirst for money.
I'll finish off for now with a few words on the tsunami, the reason I haven't mentioned it earlier being that there is so little to remind me of it here. I keep forgetting it is an issue at all. Colombo was virtually untouched, the exeption being where the wave was channeled into river estuaries. Of course, the city itself being untouched does not mean it's population is. Many houses hoist a white flag, in Buddhism signifying the loss of a loved one. Late one evening, on passing a hindu temple, I talked to an old homeless Tamil man. With teary eyes and a breath that smelled of alcohol, he told me he had lost many of his relatives but that his family was safe. He then thanked me for everything Norway has done in and for Sri Lanka and bowed deep as we said good bye. I left feeling rather small.
Many universities, including the University of Peradeniya, are involved in relief efforts and it is probably in this respect the tsunami may become relevant for my work. I am told there is no imminent risk of epidemics and there is plenty of bottled water available. The Norwegian embassy informed me that all over the country people's immediate needs are met. The tsunami did shake this nation badly, but it is unfortunately a nation that has been shook many a time before. A death toll exceeding 30 000 is still only half of the lives the civil war has claimed over the last 20 years. In the streets of Colombo life goes on more or less as before. Out of necessity. The media are talking about rebuilding and eyes are again set on the future
BTW1: I overheard on the radio today that all coastal towns are to be moved at least 1 km inland - a decission that in itself is worthy of an anthropological study.
BTW2: 'Serendib' was the name given to Sri Lanka by Arab traders at around the 7th century, meaning 'Island of jewels'. This name is the root of the English 'serendipity' - to stumble upon a fortunate discovery. It was later twisted to Ceilao by the Portuguese and Ceylon by the Dutch. Ceylon of course was the official name up until 1972 when it was replaced by 'Sri Lanka'.
/haakon/in/colombo/
22.6.04
Paa siste verset
Etter 3 snaue uker paa den groenne tropeoeya naermer hjemreisen seg med stormskritt. Det vil si.. jeg tar det jo med smaa skritt. Foerst til Tsjekkia, saa til Danmark foer jeg lander paa norsk jord 6. Juli. Faren for kultursjokk ved hjemkomsten er noe jeg tar alvorlig saa jeg har allerede startet den mentale hjemreisen med maaltider paa Pizza Hut og handleturer paa moderne shoppingsentra. I Colombo skorter det ikke paa den slags.
Foer jeg skriver mer: Lonely Planet burde i innledningen til hver guidebok skrive saann omtrentlig dette:
og i Sri Lanka-boka burde det ha staatt med fete typer:
Men naar det er sagt: den overkommelige stoerrelsen paa oeya gjoer det mulig aa faa med seg mye paa kort tid. Det er ikke veldig krevende (bare ukomfortabelt) for en normalt sprek person aa reise oeya paa langs med buss og tog paa en dag. Da kan man for eksempel gaa i fjellene om morgenen for saa aa nyte ettermiddagssolen paa en tropestrand. Problemet er bare at bortsett fra spennende byer, fjell og strender er det ikke saa veldig mye mer som lokker ved Sri Lanka. Bare teplantasjer, 2000 aar gamle ruiner, buddhisttempler, hindutempler, gode dykkemuligheter, bra surf, mer enn 30 fuglearter som kun finnes her, nasjonalparker med bl.a. ville elefanter og leoparder, nederlandsk, portugisisk og engelsk koloniarv, god mat og et godt utvalg av hoteller og resturanter. Ja, ogsaa glemte jeg nesten: verdens hyggeligste mennesker. Hvorfor skulle turister ha lyst til aa dra hit?
Saa gaar det ikke an aa overse paradokset. Hvordan kan det ha seg at verdens hyggeligste mennesker har levd i borgerkrig de siste tiaarene? Godt spoersmaal. Et jeg paa ingen maate er i stand til aa svare paa naa. Men det er jo andre nordmenn som jobber med den saken. "Errik Saallhim and Viidar Hellgsen" for aa nevne to navn som er allemannseie. Noen lyser opp naar de hoerer at vi er norske. Flere vil haandhilse. En gammel mann tok hendene mine i sine, saa paa meg med taarevaate oeyne og takket meg for alt godt landet mitt hadde gjort her. Saerlig tamilene, hvorav mange har familie og bekjente i Norge, er takknemlige. Norske media har saa vidt jeg har faatt med meg gitt inntrykk av at den norske freddelegasjonen har gjort seg upopulaer blant den singalesiske majoriteten her nede. At de beskylder nordmennene for aa vaere partiske i tamiltigrenes favoer. Det stemmer nok at singaleserne er mer reseverte men ogsaa mange av dem takker oss, som om vi ved aa vaere foedt i Norge er fredens budbringere.
Som da jeg reiste i Kashmir sitter jeg med inntrykket av at folk er utrolig lei krig og naa mer enn noe annet oensker aa legge fortiden bak seg. Det er omtrent 3 aar siden det var alvorlige brudd paa vaapenhvilen og folk vaager aa haape igjen. Paa Jaffna bygges det og internasjonale hjelpeorganisasjoner er paa banen. Paa A9, hovedveien nordover paa oeya som igjen er aapen for ferdsel (ogsaa gjennom de LTTE-kontrollerte omraadene i Vanni-regionen) farter moderne hvite firehjulsdrevne pickup-trucker opp og ned med enorme antenner festet i grillen og flagg vaiende bak. De tilhoerer FN, Care, Roede kors, Redd barna og en rekke andre non-profit organisasjoner. EU er involvert i flere gjenoppbygningsprosjekter. En skole her. Et boligomraade der. Men enda er ruinene dominerende i landskapet. Og skilt advarer mot aa bevege seg av veien. Store omraader er enda minelagt og for deler av disse finnes ingen minekart til aa bistaa mineryddere.
----- --- --- -- -- -- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -
Dette er hva jeg rakk aa skrive i dag 22.6. Jeg flyr ut i morgen tidlig og vet ikke naar jeg vil faa tid til aa fullfoere teksten. Legger derfor ut det som er. Fortsettelse foelger!
----- --- --- -- -- -- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -
Etter 3 snaue uker paa den groenne tropeoeya naermer hjemreisen seg med stormskritt. Det vil si.. jeg tar det jo med smaa skritt. Foerst til Tsjekkia, saa til Danmark foer jeg lander paa norsk jord 6. Juli. Faren for kultursjokk ved hjemkomsten er noe jeg tar alvorlig saa jeg har allerede startet den mentale hjemreisen med maaltider paa Pizza Hut og handleturer paa moderne shoppingsentra. I Colombo skorter det ikke paa den slags.
Foer jeg skriver mer: Lonely Planet burde i innledningen til hver guidebok skrive saann omtrentlig dette:
"'X' er et fascinerende reisemaal med noe aa tilby alle og enhver, men har du vurdert aa reise til Sri Lanka i stedet?
og i Sri Lanka-boka burde det ha staatt med fete typer:
"Hvis du tror at du kan reise her i bare tre uker for saa aa forlate landet uten en verkende visshet om at du burde ha blitt lenger, tenk deg om en gang til!"
Men naar det er sagt: den overkommelige stoerrelsen paa oeya gjoer det mulig aa faa med seg mye paa kort tid. Det er ikke veldig krevende (bare ukomfortabelt) for en normalt sprek person aa reise oeya paa langs med buss og tog paa en dag. Da kan man for eksempel gaa i fjellene om morgenen for saa aa nyte ettermiddagssolen paa en tropestrand. Problemet er bare at bortsett fra spennende byer, fjell og strender er det ikke saa veldig mye mer som lokker ved Sri Lanka. Bare teplantasjer, 2000 aar gamle ruiner, buddhisttempler, hindutempler, gode dykkemuligheter, bra surf, mer enn 30 fuglearter som kun finnes her, nasjonalparker med bl.a. ville elefanter og leoparder, nederlandsk, portugisisk og engelsk koloniarv, god mat og et godt utvalg av hoteller og resturanter. Ja, ogsaa glemte jeg nesten: verdens hyggeligste mennesker. Hvorfor skulle turister ha lyst til aa dra hit?
Saa gaar det ikke an aa overse paradokset. Hvordan kan det ha seg at verdens hyggeligste mennesker har levd i borgerkrig de siste tiaarene? Godt spoersmaal. Et jeg paa ingen maate er i stand til aa svare paa naa. Men det er jo andre nordmenn som jobber med den saken. "Errik Saallhim and Viidar Hellgsen" for aa nevne to navn som er allemannseie. Noen lyser opp naar de hoerer at vi er norske. Flere vil haandhilse. En gammel mann tok hendene mine i sine, saa paa meg med taarevaate oeyne og takket meg for alt godt landet mitt hadde gjort her. Saerlig tamilene, hvorav mange har familie og bekjente i Norge, er takknemlige. Norske media har saa vidt jeg har faatt med meg gitt inntrykk av at den norske freddelegasjonen har gjort seg upopulaer blant den singalesiske majoriteten her nede. At de beskylder nordmennene for aa vaere partiske i tamiltigrenes favoer. Det stemmer nok at singaleserne er mer reseverte men ogsaa mange av dem takker oss, som om vi ved aa vaere foedt i Norge er fredens budbringere.
Som da jeg reiste i Kashmir sitter jeg med inntrykket av at folk er utrolig lei krig og naa mer enn noe annet oensker aa legge fortiden bak seg. Det er omtrent 3 aar siden det var alvorlige brudd paa vaapenhvilen og folk vaager aa haape igjen. Paa Jaffna bygges det og internasjonale hjelpeorganisasjoner er paa banen. Paa A9, hovedveien nordover paa oeya som igjen er aapen for ferdsel (ogsaa gjennom de LTTE-kontrollerte omraadene i Vanni-regionen) farter moderne hvite firehjulsdrevne pickup-trucker opp og ned med enorme antenner festet i grillen og flagg vaiende bak. De tilhoerer FN, Care, Roede kors, Redd barna og en rekke andre non-profit organisasjoner. EU er involvert i flere gjenoppbygningsprosjekter. En skole her. Et boligomraade der. Men enda er ruinene dominerende i landskapet. Og skilt advarer mot aa bevege seg av veien. Store omraader er enda minelagt og for deler av disse finnes ingen minekart til aa bistaa mineryddere.
----- --- --- -- -- -- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -
Dette er hva jeg rakk aa skrive i dag 22.6. Jeg flyr ut i morgen tidlig og vet ikke naar jeg vil faa tid til aa fullfoere teksten. Legger derfor ut det som er. Fortsettelse foelger!
----- --- --- -- -- -- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -
5.6.04
Farvel til India
Vel igjennom innsjekking, immigration og toll paa Chennai International Airport har jeg 35 rupier til overs og noen minutter aa slaa ihjel foer jeg maa melde meg ved gaten. Ergo, jeg har tid til aa spytte ut noen svaert ureflekterte refleksjoner over indiaturen foer jeg fortesetter til Sri Lanka.
Aller foerst en liten oppdatering:
I forrige innlegg avsluttet jeg optimistisk med at karmaregnskapet naa nok er i balanse. Vel, den gang ei. Etter en snartur innom Puri ankom jeg Chennai i gaar kveld og sjekket mail for foerste gang paa et par dager. En kryptisk mail fra VISA ga meg bange anelser og da jeg sjekket paa nettbanken gikk det kaldt nedover ryggen paa meg. Kontoen sto 14500,- i minus. En rask sjekk av siste bevegelser viste at noen har misbrukt det foerste kortet jeg mistet og meldte stjaalet. Den 2. og 3. Juni var det gjort 8 transaksjoner som tappet kontoen for totalt 27000,- kroner! Sagaen fortsetter.
En telefon senere er jeg imidlertid litt roligere igjen. DNBNor ser ut til aa legge seg rimelig flate og sier det skal vaere en relativt grei sak for meg aa faa erstattet tapet (bank i bordet).
Har hatt SMS-kontakt med Amund som i dag tidlig kom fram til Colombo og er innlosjert paa hotell der. Regner med aa vaere framme selv ca kl 14, norsk tid.
Etter alt det som har skjedd den siste maaneden kan jeg ikke med haanda paa hjertet si at jeg er fryktelig lei meg for aa dra videre. 4 1/2 maanedes reising i India kan vaere en temmelig intens affaere, saerlig naar ting gaar i staa. Men paa lokaltoget fra Chennai sentrum ut til flyplassen i dag tidlig slo det meg at jeg var spent paa hvordan det ville bli aa reise i Sri Lanka. Eventyret og spenningen ved selve reisingen i India er mye mindre enn det var den foerste tida (med unntak av det kicket jeg naa faar av aa sjekke hvorvidt jeg fortsatt er i besittelse av lommeboka). Inntrykkene treffer ikke saa hardt lenger og det er i grunnen ganske trist. Slik var det da ogsaa sist, men jeg hadde ikke foer satt meg paa flyet hjem til Norge foer jeg begynte aa planlegge neste tur. Jeg er sikker paa at jeg ikke er ferdig med India enda.
Det er det.. tiden og rupiene er ute. Neste gang dere hoerer fra meg er det fra Sri Lanka.
/haakon/i/chennai/
Vel igjennom innsjekking, immigration og toll paa Chennai International Airport har jeg 35 rupier til overs og noen minutter aa slaa ihjel foer jeg maa melde meg ved gaten. Ergo, jeg har tid til aa spytte ut noen svaert ureflekterte refleksjoner over indiaturen foer jeg fortesetter til Sri Lanka.
Aller foerst en liten oppdatering:
I forrige innlegg avsluttet jeg optimistisk med at karmaregnskapet naa nok er i balanse. Vel, den gang ei. Etter en snartur innom Puri ankom jeg Chennai i gaar kveld og sjekket mail for foerste gang paa et par dager. En kryptisk mail fra VISA ga meg bange anelser og da jeg sjekket paa nettbanken gikk det kaldt nedover ryggen paa meg. Kontoen sto 14500,- i minus. En rask sjekk av siste bevegelser viste at noen har misbrukt det foerste kortet jeg mistet og meldte stjaalet. Den 2. og 3. Juni var det gjort 8 transaksjoner som tappet kontoen for totalt 27000,- kroner! Sagaen fortsetter.
En telefon senere er jeg imidlertid litt roligere igjen. DNBNor ser ut til aa legge seg rimelig flate og sier det skal vaere en relativt grei sak for meg aa faa erstattet tapet (bank i bordet).
Har hatt SMS-kontakt med Amund som i dag tidlig kom fram til Colombo og er innlosjert paa hotell der. Regner med aa vaere framme selv ca kl 14, norsk tid.
Etter alt det som har skjedd den siste maaneden kan jeg ikke med haanda paa hjertet si at jeg er fryktelig lei meg for aa dra videre. 4 1/2 maanedes reising i India kan vaere en temmelig intens affaere, saerlig naar ting gaar i staa. Men paa lokaltoget fra Chennai sentrum ut til flyplassen i dag tidlig slo det meg at jeg var spent paa hvordan det ville bli aa reise i Sri Lanka. Eventyret og spenningen ved selve reisingen i India er mye mindre enn det var den foerste tida (med unntak av det kicket jeg naa faar av aa sjekke hvorvidt jeg fortsatt er i besittelse av lommeboka). Inntrykkene treffer ikke saa hardt lenger og det er i grunnen ganske trist. Slik var det da ogsaa sist, men jeg hadde ikke foer satt meg paa flyet hjem til Norge foer jeg begynte aa planlegge neste tur. Jeg er sikker paa at jeg ikke er ferdig med India enda.
Det er det.. tiden og rupiene er ute. Neste gang dere hoerer fra meg er det fra Sri Lanka.
/haakon/i/chennai/
28.5.04
Femme fatalt følge
"Hold deg unna Kashmir!" sa mor.
"Ta vare på sakene dine!" sa far.
"Jada, jada..." sa Haakon og var på vei til India.
At jeg avla Kashmir et besøk har jeg for lengst innrømmet og hele den historien burde ha vært fortalt på disse sidene (enda kan den kanskje dukke opp). Men hvis det er en rød tråd i det som følger her så tar den heller utgangspunkt i den andre av de to formaningenene (og min fars viftende pekefinger). Dette er en skildring av ulykker, og de vet vi jo, kommer sjelden alene.
Når min far valgte sin avskjedsformaning var det nok ikke helt uten kjennskap til mine svakheter. Jeg innrømmer gjerne at jeg har et ikke helt ufortjent rykte på meg for å være en smule distré. Fåglarne vet hvor mange poser med gymtøy jeg la igjen på skolen opp gjennom årene, og jeg har for lengst sluttet å kjøpe solbriller andre steder enn på bensinstasjoner. Det er ikke at jeg er skjødesløs... eller... kanskje er jeg litt skjødesløs også (ting er jo tross alt bare ting), men jeg skylder heller på en noe begrenset simultankapasitet. Ja, jeg velger å skylde på simlutankapasiteten. Det gikk jo bra med meg helt til Camille kom! (Og hvis du enda ikke vet hvem Camille er, les det første av Bollywoodinnleggene igjen).
Da er vi der vi slapp sist. En fersk Bollywooddebutant, nettopp ferdig med 24 timers sammenhengende jobbing, er tilbake på hotellrommet hvor han heller i seg svart kaffe for ikke å sovne av fordi han venter besøk. Og i 22-tiden er han heldigvis enda bevisst for nå banker det på døren og der står hun med lett bustete, kort, gulrotrødt hår, med svetteperler i panna, med "hønsenetting" på ryggsekken og med et småskremt blikk som kan tilskrives en drøyt timelang taxi(tor)tur. Men hun har også et bredt smil på lager og det er det første han ser når han svinger opp døra. I ettertid kan jeg se at den smilende rødluggen i døråpninga (i dette landet hvor alt handler om skjebne og karma) burde ha vært tolket som en kosmisk varsellampe. "Fare, fare!", sto det å lese i den bustete panneluggen.
Joda far, dette pratet om skjebne og simultankapasitet ligner veldig på ansvarsfraskrivelse. Jeg ser det. Og jeg var jo tross alt alene da den første ulykken inntraff.
Jeg var alene for første gang etter Camille kom. De siste par dagene hadde vi vandret en god del omkring i Bombay. Vi hadde pratet i timesvis på kaféer om gammelt og nytt og vi hadde lagt planer for turen videre. Vi hadde kjøpt billetter; i første omgang bussbilletter til Indore og togbilletter videre derfra til Bhopal og Agra. Billettene tok jeg vare på - i lommeboken min, der jeg alltid oppbevarer den slags.
Nå var jeg imidlertid ute på egenhånd for å ordne med en annen billett, nemlig flybilletten min hjem fra Sri Lanka (som må modifiseres ettersom jeg hopper av i Praha i stedet for å følge flyet hele veien til Oslo). Med oppdrag utført hos STIC Travels (Kilroys indiske samarbeidspartner) tar jeg en svipptur innom en minibank og tanker opp lommeboka med omkring 1500,- kroner før jeg setter meg i en taxi som kommanderes tilbake til hotellet der Camille venter og utsjekkingsfristen nærmer seg. Det er etter å ha klatret de 5 etasjene opp til Hotel Sea Shore, når Camille spør om klokkeslettet på den ene togbilletten, at jeg oppdager at jeg ikke lenger har hverken billetter eller lommebok.
5 minutter tidligere hadde jeg, kanskje noe uberettiget, latt skjellsordene hagle over taxisjåføren som jeg mente tok meg på en ekstra sightseeing for å få fart på takstameteret. Jeg hadde nærmest kastet pengene etter ham i irritasjon (over å måtte betale 7 kroner i stedet for 5 - ja man blir farlig fort vant til lokalt prisnivå). Hvor lommeboka ble av vet jeg ikke. Kanskje forlot den aldri taxien. Det som er sikkert er at et sted mellom taxien og hotellet skiftet en lommebok eier og noen ble 15000 rupier (og et snart sperret VISA-kort) rikere.
Det som følger er et rotterace av en dag med timer i kø hos indisk byråkrati, først hos politiet hvor jeg skaffer rapporten påkrevd av reiseforsikringen, så på jernbanestasjonen der vi maser oss til duplikatbilletter og midt oppi dette telefoner til VISA, GjensidigeNOR og Europeiske (jeg takker sistnevnte av hele mitt hjerte for upåklagelig service). Bussbilletten hadde jeg heldigvis oppbevart løst i en annen lomme så når klokken nærmer seg 18 er vi ombord en "Indore Express Deluxe Sleeper Coach" og gratulerer oss selv med hvor godt vi taklet krisen vi var utsatt for.
Igjen følger gode dager. Jeg tar på meg rollen som erfaren indiafarer og lærer villig bort til Camille om alle farene som lurer på en backpackers vei. Første leksjon er at langt fra alle som tar kontakt har hederlige hensikter og at det av og til kan lønne seg å ikke virke alt for tilnærmelig. Jeg fremstår som kald og kynisk i forhold til den strålende og utadvendte Camille og spekulerer for meg selv over hvor lenge hun vil orke å besvare hvert "excuse me, madam!" på et høflig vis.
Vi følger et ganske intenst program. Camille har nemlig ikke mer enn 3 uker før hun må tilbake til London. Første stopp er Mandu, en overbefolket, 3-4 timer lang busstur fra Indore - en busstur Camille insisterer på at hun nyter. Hun smiler (urovekkende mye, synes jeg) til alle, alle smiler bredt tilbake og en nybakt mor uten sitteplass dumper avkommet sitt i fanget hennes, hvilket resulterer i komplett hjertesmelt. Det er India-up-close. Noe helt annet enn vestligvendte Mumbai. Og Mandu er flott med ruiner og utsikter og en BJP-politiker/autorickshawsjåfør/busseier/butikkeier som elskverdig inviterer oss hjem til te og senere til en Hanuman-puja, allsang til ære for Vishnuinkarnasjonen Ramas trofaste sidekick, apeguden Hanuman.
I Sanchi, en dagstur fra Bhopal, bruker vi dagen til å studere buddhist-stupaer, store søyler som symboliserer Buddha. Vi har byen for oss selv; fornuftigere turister gjør som det står i Lonely Planet og kommer på besøk mellom september og februar. Men vi trosser de noen-og-førti varmegradene og Camille passer på at jeg bruker solfaktor og jeg har ingen som helst grunn til å tro at flere uhell ligger og venter på meg.
Camilles eneste bidrag til reiseruta var å kreve en stopp i Agra og jeg kunne ikke godt nekte henne det, selv om det er et ubestridelig faktum at verdens kanskje mest berømte turistattraksjon, Taj Mahal, ligger i en av verdens ufyseligste byer. Jeg kunne styre min begeistring over å dra tilbake dit. Mine to år gamle minner fra dette ormehullet av en by er ikke all verden. Noen av Indias mest utspekulerte, lurendreiende, dollarjegere holder til her for i Agra renner turistene inn med fly, tog og buss hver eneste dag. Men også Agrabesøket blir en suksess. Både Camille og jeg står lamslått (av æresfrykt, ikke heteslag) foran Taj'en og vi tar alle de obligatoriske bildene og stiller villig opp for indiske familier som heller vil ta bilder av oss enn av marmormammutmausoleet. I Agra får jeg også avtalt med VISA hvordan de skal få levert et nødkort til meg slik at jeg har noe å leve på når jeg går tom for kontanter (som jeg var forutseende nok til å gjemme unna i ryggsekken), og deretter Camilles goodwill. Kortet skal leveres til Hotel Alpine i Darjeeling (Vest-Bengal) hvor vi etter planen sjekker inn om en uke.
Det skulle vise seg å være umulig å få togbilletter direkte fra Agra til Varanasi og det var ingen busser på strekningen fikk vi vite, så vi legger inn en svipptur til Delhi (mitt 5. besøk i hovedstaden på denne turen) hvor vi kan kjøpe billetter på turistkvote. Nå regner du vel med at det er på tide med et uhell igjen, men til og med Main Bazaars frenetiske kaos takler vi med stil. Uhellene, ulykkene, de motbydelige "u"-ordene nærmer seg derimot med stormskritt. Det første av dem er da også relativt uskyldig.
På nattoget til Varanasi våkner jeg opp om morgenen og konstanter at noen har lagt elsk på de spesialsnekrede Pondicherry-sandalene mine. Så mye falt de i smak at vedkommende gjorde seg til tyv (men det er vel ikke usannsynlig at han var det allerede... kanskje var det samme person som stakk av med den lille ryggsekken min på samme toget for to år siden). Jeg konstanterer at favorittsandalene mine er borte og fisker ut andrevalget fra ryggsekken... de gamle sliterne jeg heldigvis ikke har fått meg til å hive enda.
Varanasi har jeg skrevet nok om før. Det er en by man ikke kan tillate seg å sløyfe hvis man er i nærheten (og nærhet er et relativt begrep som i India betyr en tolv timers togtur eller mindre). Nå ser det imidlertid ut som at Indias intense bombardement av sansene endelig har tæret litt Camilles entusiasme. Vel installert på et hotellrom (et rom som skal ha tilhørt maharajaen av Jaipur) med fantastisk utsikt over Ganges og ghatene venter jeg forgjeves på et "wow!" eller i det minste et lite gisp. Men Camille synker komatøs sammen på sengen. En uutholdelig varm natt på toget har satt sine spor, et tog vi bare så vidt rakk og derfor hoppet på i gal ende slik at vi (med ryggsekker) måtte presse oss gjennom 10+ overfylte vogner for å komme til vår egen. Men min gjensynsglede er det ikke noe i veien med. Jeg lar Camille sove og vandrer av sted ut i gamlebyens smug.
Neste dag kvikner Camille til igjen, men jeg observerer, med et snev tilfredsstillelse, at hun er blitt litt mer tilbakeholden ovenfor fremmede. Bevares, hun smiler og ler, men "fresh-off-the-boat"-auraen falmer, og lunta hennes er kortere med de som tar seg friheter. Vi vandrer rundt i gatene og på ghatene men holder oss mest i skyggen og studerer det sløve sommerlivet. Den magiske byen har forventet effekt på Camille. Hun elsker den. Men det er varmt. På dagtid, når sola står høyest og 46 varmegrader jobber på spreng, er byen så godt som dø. Heller ikke nettene bringer særlig trøst med et minimum av 29 grader og hyppige strømbrudd som stopper takvifta. Så det er uungåelig at vi drømmer om Darjeeling der oppe i fjellene. Men før vi kommer oss videre skal Varanasi gi meg en omgang juling.
En kveld, idet vi skal til å vandre hjemover etter å ha spist middag på en pizzeria, innser jeg at jeg på et tidspunkt har forlagt speilreflekskameraet mitt. Fly forbanna på meg selv løper jeg tilbake til internettkaféen vi hadde besøkt før middag. Jeg vet det var der jeg hadde kameraet sist. To timer har gått. Det er ikke der lenger. Jeg vil aldri se det igjen.
Og bare for å understreke at jeg enda ikke har nådd bunn pådrar jeg meg i løpet av de neste dagene både bihulebetennelse og "prickley heat", et rødt utslett over hele overkroppen forårsaket av ekstrem hete og svette fanget under huden. ...å som jeg ønsker Darjeelings rene, kjølige fjelluft hjertelig velkommen.
Men i Darjeeling har monsoonen meldt en unormalt tidlig ankomst. Det regner og tåken ligger som en tjukk grøt utenfor vinduet på hotellrommet vårt (et vindu som ellers ville ha gitt oss en fantastisk utsikt til verdens tredje høyeste fjell Khangschendzonga (8598m)). Etter å ha ankommet konstanterer jeg at backupkameraet mitt, et kompakt digitalkamera, er på streik og bare sporadisk velger å lystre knappene sine. Camille trøster meg med at jeg skal få et sett av hennes bilder og jeg tenker ikke mer over det. For i Darjeeling kommer et bud fra VISA med et nytt kort til meg og en lege gir meg antibiotika som ser ut til å virke med en gang. Igjen går ting min vei. En dag ser himmelen til og med ut til å klarne opp, men når vi forlater Darjeeling etter en uke er det uten å ha skimtet Himalaya. Vi har derimot drukket fenomenal te (sier de som forstår seg på det).
Vi nærmer oss slutten på turen vår sammen. Mens jeg skriver dette er Camille tilbake i Bombay og i natt flyr hun til London via Bangkok. Jeg har noen dager på egenhånd før jeg forlater India til fordel for Sri Lanka og en ny (og forhåpentligvis mer lykkebringende) reisepartner i form av min gode venn Amund. Men nå har jeg hoppet over den store finalen. Historien er enda ikke ferdig fortalt.
Calcutta er forholdsvis nære Darjeeling, dvs 3-4 timer med jeep + ca 12 timer med buss. Det er vår siste felles etappe. Framme i Calcutta har Camille bare noen få timer til gode før hun har togbillett tilbake til Bombay. Vi finner et hotellrom til meg i Chowringhee (Calcuttas backpackersentrum) og vi bytter tilbake til sommerklær før vi legger ut med ferge over Hooghlyelven til Howrah jernbanestasjon. Det er like etter at vi har hoppet på fergen, og i det den legger fra kai, at jeg kjenner det som truer med å være nådestøtet. Sidelommen på shortsen min er tom. TOM! Den nye lommeboken min borte vekk. Jeg kan ikke annet enn å le en trist, trist latter. Denne gangen kan jeg i alle fall rutinen ved tap av lommebok.
I dag er det søndag. VISA har lovet meg et nytt kort innen tirsdag ettermiddag. De har allerede skaffet meg nødkontanter som supplerer det Camille var storhjertet nok til å hjelpe meg med før vi tok farvel. Jeg lider ingen nød. Jeg har kjøpt meg ny lommebok (prutet ned fra 120 til 80 rupier) og jeg vokter over den med mitt liv. Nå ja, en sannhet med modifikasjoner. Jeg har tross alt ikke mistet noe som virkelig betyr noe. Kontanter, kameraer og VISA-kort kan alle erstattes. Og når jeg velger å berette om denne tapskavalkaden til dere så er det fordi jeg, når jeg ser tilbake på de siste ukene, har hatt det fantastisk bra likevel. Så får jeg heller ta skammen og vitsene med hevet hode. Men jeg velger å tro at det er over nå. At rødluggens retur betyr at balanse er opprettet i karmaregnskapet, og at jeg kanskje til og med har jobbet meg litt opp på plussiden.
/haakon/i/calcutta/
"Hold deg unna Kashmir!" sa mor.
"Ta vare på sakene dine!" sa far.
"Jada, jada..." sa Haakon og var på vei til India.
At jeg avla Kashmir et besøk har jeg for lengst innrømmet og hele den historien burde ha vært fortalt på disse sidene (enda kan den kanskje dukke opp). Men hvis det er en rød tråd i det som følger her så tar den heller utgangspunkt i den andre av de to formaningenene (og min fars viftende pekefinger). Dette er en skildring av ulykker, og de vet vi jo, kommer sjelden alene.
Når min far valgte sin avskjedsformaning var det nok ikke helt uten kjennskap til mine svakheter. Jeg innrømmer gjerne at jeg har et ikke helt ufortjent rykte på meg for å være en smule distré. Fåglarne vet hvor mange poser med gymtøy jeg la igjen på skolen opp gjennom årene, og jeg har for lengst sluttet å kjøpe solbriller andre steder enn på bensinstasjoner. Det er ikke at jeg er skjødesløs... eller... kanskje er jeg litt skjødesløs også (ting er jo tross alt bare ting), men jeg skylder heller på en noe begrenset simultankapasitet. Ja, jeg velger å skylde på simlutankapasiteten. Det gikk jo bra med meg helt til Camille kom! (Og hvis du enda ikke vet hvem Camille er, les det første av Bollywoodinnleggene igjen).
Da er vi der vi slapp sist. En fersk Bollywooddebutant, nettopp ferdig med 24 timers sammenhengende jobbing, er tilbake på hotellrommet hvor han heller i seg svart kaffe for ikke å sovne av fordi han venter besøk. Og i 22-tiden er han heldigvis enda bevisst for nå banker det på døren og der står hun med lett bustete, kort, gulrotrødt hår, med svetteperler i panna, med "hønsenetting" på ryggsekken og med et småskremt blikk som kan tilskrives en drøyt timelang taxi(tor)tur. Men hun har også et bredt smil på lager og det er det første han ser når han svinger opp døra. I ettertid kan jeg se at den smilende rødluggen i døråpninga (i dette landet hvor alt handler om skjebne og karma) burde ha vært tolket som en kosmisk varsellampe. "Fare, fare!", sto det å lese i den bustete panneluggen.
Joda far, dette pratet om skjebne og simultankapasitet ligner veldig på ansvarsfraskrivelse. Jeg ser det. Og jeg var jo tross alt alene da den første ulykken inntraff.
Jeg var alene for første gang etter Camille kom. De siste par dagene hadde vi vandret en god del omkring i Bombay. Vi hadde pratet i timesvis på kaféer om gammelt og nytt og vi hadde lagt planer for turen videre. Vi hadde kjøpt billetter; i første omgang bussbilletter til Indore og togbilletter videre derfra til Bhopal og Agra. Billettene tok jeg vare på - i lommeboken min, der jeg alltid oppbevarer den slags.
Nå var jeg imidlertid ute på egenhånd for å ordne med en annen billett, nemlig flybilletten min hjem fra Sri Lanka (som må modifiseres ettersom jeg hopper av i Praha i stedet for å følge flyet hele veien til Oslo). Med oppdrag utført hos STIC Travels (Kilroys indiske samarbeidspartner) tar jeg en svipptur innom en minibank og tanker opp lommeboka med omkring 1500,- kroner før jeg setter meg i en taxi som kommanderes tilbake til hotellet der Camille venter og utsjekkingsfristen nærmer seg. Det er etter å ha klatret de 5 etasjene opp til Hotel Sea Shore, når Camille spør om klokkeslettet på den ene togbilletten, at jeg oppdager at jeg ikke lenger har hverken billetter eller lommebok.
5 minutter tidligere hadde jeg, kanskje noe uberettiget, latt skjellsordene hagle over taxisjåføren som jeg mente tok meg på en ekstra sightseeing for å få fart på takstameteret. Jeg hadde nærmest kastet pengene etter ham i irritasjon (over å måtte betale 7 kroner i stedet for 5 - ja man blir farlig fort vant til lokalt prisnivå). Hvor lommeboka ble av vet jeg ikke. Kanskje forlot den aldri taxien. Det som er sikkert er at et sted mellom taxien og hotellet skiftet en lommebok eier og noen ble 15000 rupier (og et snart sperret VISA-kort) rikere.
Det som følger er et rotterace av en dag med timer i kø hos indisk byråkrati, først hos politiet hvor jeg skaffer rapporten påkrevd av reiseforsikringen, så på jernbanestasjonen der vi maser oss til duplikatbilletter og midt oppi dette telefoner til VISA, GjensidigeNOR og Europeiske (jeg takker sistnevnte av hele mitt hjerte for upåklagelig service). Bussbilletten hadde jeg heldigvis oppbevart løst i en annen lomme så når klokken nærmer seg 18 er vi ombord en "Indore Express Deluxe Sleeper Coach" og gratulerer oss selv med hvor godt vi taklet krisen vi var utsatt for.
Igjen følger gode dager. Jeg tar på meg rollen som erfaren indiafarer og lærer villig bort til Camille om alle farene som lurer på en backpackers vei. Første leksjon er at langt fra alle som tar kontakt har hederlige hensikter og at det av og til kan lønne seg å ikke virke alt for tilnærmelig. Jeg fremstår som kald og kynisk i forhold til den strålende og utadvendte Camille og spekulerer for meg selv over hvor lenge hun vil orke å besvare hvert "excuse me, madam!" på et høflig vis.
Vi følger et ganske intenst program. Camille har nemlig ikke mer enn 3 uker før hun må tilbake til London. Første stopp er Mandu, en overbefolket, 3-4 timer lang busstur fra Indore - en busstur Camille insisterer på at hun nyter. Hun smiler (urovekkende mye, synes jeg) til alle, alle smiler bredt tilbake og en nybakt mor uten sitteplass dumper avkommet sitt i fanget hennes, hvilket resulterer i komplett hjertesmelt. Det er India-up-close. Noe helt annet enn vestligvendte Mumbai. Og Mandu er flott med ruiner og utsikter og en BJP-politiker/autorickshawsjåfør/busseier/butikkeier som elskverdig inviterer oss hjem til te og senere til en Hanuman-puja, allsang til ære for Vishnuinkarnasjonen Ramas trofaste sidekick, apeguden Hanuman.
I Sanchi, en dagstur fra Bhopal, bruker vi dagen til å studere buddhist-stupaer, store søyler som symboliserer Buddha. Vi har byen for oss selv; fornuftigere turister gjør som det står i Lonely Planet og kommer på besøk mellom september og februar. Men vi trosser de noen-og-førti varmegradene og Camille passer på at jeg bruker solfaktor og jeg har ingen som helst grunn til å tro at flere uhell ligger og venter på meg.
Camilles eneste bidrag til reiseruta var å kreve en stopp i Agra og jeg kunne ikke godt nekte henne det, selv om det er et ubestridelig faktum at verdens kanskje mest berømte turistattraksjon, Taj Mahal, ligger i en av verdens ufyseligste byer. Jeg kunne styre min begeistring over å dra tilbake dit. Mine to år gamle minner fra dette ormehullet av en by er ikke all verden. Noen av Indias mest utspekulerte, lurendreiende, dollarjegere holder til her for i Agra renner turistene inn med fly, tog og buss hver eneste dag. Men også Agrabesøket blir en suksess. Både Camille og jeg står lamslått (av æresfrykt, ikke heteslag) foran Taj'en og vi tar alle de obligatoriske bildene og stiller villig opp for indiske familier som heller vil ta bilder av oss enn av marmormammutmausoleet. I Agra får jeg også avtalt med VISA hvordan de skal få levert et nødkort til meg slik at jeg har noe å leve på når jeg går tom for kontanter (som jeg var forutseende nok til å gjemme unna i ryggsekken), og deretter Camilles goodwill. Kortet skal leveres til Hotel Alpine i Darjeeling (Vest-Bengal) hvor vi etter planen sjekker inn om en uke.
Det skulle vise seg å være umulig å få togbilletter direkte fra Agra til Varanasi og det var ingen busser på strekningen fikk vi vite, så vi legger inn en svipptur til Delhi (mitt 5. besøk i hovedstaden på denne turen) hvor vi kan kjøpe billetter på turistkvote. Nå regner du vel med at det er på tide med et uhell igjen, men til og med Main Bazaars frenetiske kaos takler vi med stil. Uhellene, ulykkene, de motbydelige "u"-ordene nærmer seg derimot med stormskritt. Det første av dem er da også relativt uskyldig.
På nattoget til Varanasi våkner jeg opp om morgenen og konstanter at noen har lagt elsk på de spesialsnekrede Pondicherry-sandalene mine. Så mye falt de i smak at vedkommende gjorde seg til tyv (men det er vel ikke usannsynlig at han var det allerede... kanskje var det samme person som stakk av med den lille ryggsekken min på samme toget for to år siden). Jeg konstanterer at favorittsandalene mine er borte og fisker ut andrevalget fra ryggsekken... de gamle sliterne jeg heldigvis ikke har fått meg til å hive enda.
Varanasi har jeg skrevet nok om før. Det er en by man ikke kan tillate seg å sløyfe hvis man er i nærheten (og nærhet er et relativt begrep som i India betyr en tolv timers togtur eller mindre). Nå ser det imidlertid ut som at Indias intense bombardement av sansene endelig har tæret litt Camilles entusiasme. Vel installert på et hotellrom (et rom som skal ha tilhørt maharajaen av Jaipur) med fantastisk utsikt over Ganges og ghatene venter jeg forgjeves på et "wow!" eller i det minste et lite gisp. Men Camille synker komatøs sammen på sengen. En uutholdelig varm natt på toget har satt sine spor, et tog vi bare så vidt rakk og derfor hoppet på i gal ende slik at vi (med ryggsekker) måtte presse oss gjennom 10+ overfylte vogner for å komme til vår egen. Men min gjensynsglede er det ikke noe i veien med. Jeg lar Camille sove og vandrer av sted ut i gamlebyens smug.
Neste dag kvikner Camille til igjen, men jeg observerer, med et snev tilfredsstillelse, at hun er blitt litt mer tilbakeholden ovenfor fremmede. Bevares, hun smiler og ler, men "fresh-off-the-boat"-auraen falmer, og lunta hennes er kortere med de som tar seg friheter. Vi vandrer rundt i gatene og på ghatene men holder oss mest i skyggen og studerer det sløve sommerlivet. Den magiske byen har forventet effekt på Camille. Hun elsker den. Men det er varmt. På dagtid, når sola står høyest og 46 varmegrader jobber på spreng, er byen så godt som dø. Heller ikke nettene bringer særlig trøst med et minimum av 29 grader og hyppige strømbrudd som stopper takvifta. Så det er uungåelig at vi drømmer om Darjeeling der oppe i fjellene. Men før vi kommer oss videre skal Varanasi gi meg en omgang juling.
En kveld, idet vi skal til å vandre hjemover etter å ha spist middag på en pizzeria, innser jeg at jeg på et tidspunkt har forlagt speilreflekskameraet mitt. Fly forbanna på meg selv løper jeg tilbake til internettkaféen vi hadde besøkt før middag. Jeg vet det var der jeg hadde kameraet sist. To timer har gått. Det er ikke der lenger. Jeg vil aldri se det igjen.
Og bare for å understreke at jeg enda ikke har nådd bunn pådrar jeg meg i løpet av de neste dagene både bihulebetennelse og "prickley heat", et rødt utslett over hele overkroppen forårsaket av ekstrem hete og svette fanget under huden. ...å som jeg ønsker Darjeelings rene, kjølige fjelluft hjertelig velkommen.
Men i Darjeeling har monsoonen meldt en unormalt tidlig ankomst. Det regner og tåken ligger som en tjukk grøt utenfor vinduet på hotellrommet vårt (et vindu som ellers ville ha gitt oss en fantastisk utsikt til verdens tredje høyeste fjell Khangschendzonga (8598m)). Etter å ha ankommet konstanterer jeg at backupkameraet mitt, et kompakt digitalkamera, er på streik og bare sporadisk velger å lystre knappene sine. Camille trøster meg med at jeg skal få et sett av hennes bilder og jeg tenker ikke mer over det. For i Darjeeling kommer et bud fra VISA med et nytt kort til meg og en lege gir meg antibiotika som ser ut til å virke med en gang. Igjen går ting min vei. En dag ser himmelen til og med ut til å klarne opp, men når vi forlater Darjeeling etter en uke er det uten å ha skimtet Himalaya. Vi har derimot drukket fenomenal te (sier de som forstår seg på det).
Vi nærmer oss slutten på turen vår sammen. Mens jeg skriver dette er Camille tilbake i Bombay og i natt flyr hun til London via Bangkok. Jeg har noen dager på egenhånd før jeg forlater India til fordel for Sri Lanka og en ny (og forhåpentligvis mer lykkebringende) reisepartner i form av min gode venn Amund. Men nå har jeg hoppet over den store finalen. Historien er enda ikke ferdig fortalt.
Calcutta er forholdsvis nære Darjeeling, dvs 3-4 timer med jeep + ca 12 timer med buss. Det er vår siste felles etappe. Framme i Calcutta har Camille bare noen få timer til gode før hun har togbillett tilbake til Bombay. Vi finner et hotellrom til meg i Chowringhee (Calcuttas backpackersentrum) og vi bytter tilbake til sommerklær før vi legger ut med ferge over Hooghlyelven til Howrah jernbanestasjon. Det er like etter at vi har hoppet på fergen, og i det den legger fra kai, at jeg kjenner det som truer med å være nådestøtet. Sidelommen på shortsen min er tom. TOM! Den nye lommeboken min borte vekk. Jeg kan ikke annet enn å le en trist, trist latter. Denne gangen kan jeg i alle fall rutinen ved tap av lommebok.
I dag er det søndag. VISA har lovet meg et nytt kort innen tirsdag ettermiddag. De har allerede skaffet meg nødkontanter som supplerer det Camille var storhjertet nok til å hjelpe meg med før vi tok farvel. Jeg lider ingen nød. Jeg har kjøpt meg ny lommebok (prutet ned fra 120 til 80 rupier) og jeg vokter over den med mitt liv. Nå ja, en sannhet med modifikasjoner. Jeg har tross alt ikke mistet noe som virkelig betyr noe. Kontanter, kameraer og VISA-kort kan alle erstattes. Og når jeg velger å berette om denne tapskavalkaden til dere så er det fordi jeg, når jeg ser tilbake på de siste ukene, har hatt det fantastisk bra likevel. Så får jeg heller ta skammen og vitsene med hevet hode. Men jeg velger å tro at det er over nå. At rødluggens retur betyr at balanse er opprettet i karmaregnskapet, og at jeg kanskje til og med har jobbet meg litt opp på plussiden.
/haakon/i/calcutta/
Subscribe to:
Posts (Atom)
Posts
