Unyanserte Fairtradeløfter, unyansert Fairtradekritikk

Det følgende ble skrevet som et debattinnlegg på dagbladet.no (reaksjon på dette og dette) men ble antagelg alt for langt til at noen orket lese det og druknet dermed raskt i mengden. Derfor legger jeg det ut her og håper en eller to til får det med seg.

-- -- -- --
La meg først gjøre det klar at jeg ikke har sett Erling Borgens siste og mye omtalte dokumentar da jeg befinner meg i utlandet. Årsaken til det er at jeg er i gang med et doktorgradsprosjekt om bananproduksjon på St. Vincent i Karibia. Her er implementeringen av Fairtradekriterier i produksjonen et av aspektene jeg forsker på. Jeg kan legge til at jeg fra tidligere feltarbeid har god kjennskap til srilankiske teplantasjer, om enn ikke Fairtradesertifiserte plantasjer. Jeg vet godt hvor kummerlige forhold folk lever under på disse plantasjene og hvor mye det er å ta tak i. Jeg vet også godt hvordan majoriteten av arbeiderne på disse plantasjene (høylandstamiler, også kalt tetamiler i Norge) har vært systematisk diskriminert av den srilankiske staten, men det er en annen historie.

Jeg kan altså ikke uttale meg om Borgens dokumentar eller om Fairtradesertifiserte teplantasjer, men jeg vil si noe om det jeg oppfatter som et generelt problem i kritikk av Fairtrade, nemlig at den har en tendens til å bli unyansert og sensasjonspreget.

En del av problemet ligger i forventningene som skapes av markedsførerne av Fairtrade. Besøker man ulike nasjonale og internasjonale Fairtradesider på nett (f.eks. www.maxhavelaar.no, www.fairtrade.org.uk og www.fairtrade.net) kan man lese om produsenter som har løftet seg selv ut av den ytterste fattigdom gjennom Fairtrade – produsenter som har fått sjansen til å skape nye liv for seg selv og sine nærmeste. De ser lykkelige ut. Akkurat som kritikerne av Fairtrade, gjør heller ikke markedsførerne mye for å nyansere. Og selv om suksesshistorier helt klart finnes vil jeg gjette at en betydelig andel Fairtradeprodusenter ikke føler et drastisk løft i sin livskvalitet. Det kan det være mange grunner til.

Det hadde ikke vært vanskelig å lage en TV-dokumentar eller avisartikkel som slakter Fairtradeproduksjon av bananer i Karibia dersom man skulle ønske det. Faktisk er det en god mulighet for at en stor andel av et tilfeldig utvalg bananbønder her på St. Vincent, mer eller mindre uoppfordret vil kritisere Fairtrade. Hvorfor?

Til en viss grad er det et PR-problem og kunnskapsproblem – mange bananbønder vet rett og slett ikke hva Fairtrade gjør for dem. Dette fordi det foregår mye arbeid i kulissene opp mot andre beslutningstagere. Fairtrade har gått i bresjen for å restrukturere øyas bananindustri på en måte som vil gi bøndene mer innflytelse, men møter motstand hos aktører, deriblant politikere, som er redd for å miste makt og inntektsgrunnlag. Samtidig har ikke den lokale Fairtradeorganisasjonen lyktes godt nok i å opplyse bøndene om de sosiale prosjektene de har intiert.

Til en viss grad handler det om at bøndene ikke verdsetter mulighetene Fairtrade har skapt for dem. På St. Vincent har Fairtrade opprettet sosiale sikkerhetsnett i form av pensjonsfond og helseplan for sine medlemmer, men oppslutningen er lunken blant bønder som helst vil ha den sosiale bonusen "cash in hand". Utfordringen ligger i å dra i gang sosiale prosjekter som Fairtradeprodusentene selv umiddelbart anerkjenner verdien i.

Til en viss grad handler det om små markedsandeler og store forventninger fra bøndenes side. Også på St. Vincent har den lokale Fairtradeorganisasjonen skapt store forventninger om hva de kan få til, det for å få med seg bøndene på laget. Det fungerte bra, bøndene sluttet seg til og jobbet med å implementere Fairtradekriteriene. Men parallelt med dette har det dukket opp andre utfordringer i produksjonsprosessen, i form av krav til GlobalGAP-sertifisering (www.globalgap.org) og krav fra spesifikke europeiske oppkjøpere. Problemer med å tilfresstille den type krav har gjort at et stort antall bønder har mistet retten til å eksportere bananer. Da har det lite å si at de er Fairtradesertifiserte. Frafallet av bønder gir synkende eksport nasjonalt og det har resultert i mindre Fairtradepenger kommer de gjenværende bøndene til gode. Kort oppsummert: Fairtrade sitter igjen med mindre gjennomslagkraft pga krav rettet mot bøndene fra andre aktører. (Det kan legges til at noen bananbønder ikke vet å skille Fairtradekriterier fra andre kriterier og har en tendens til å gi Fairtrade skylda for alt som går galt. I virkeligheten jobber Fairtradeorganisasjonen på St. Vincent aktivt for å hjelpe bøndene med å oppnå GlobalGAP-sertifisering).

Dette siste punktet mistenker jeg å være et problem som gjelder Fairtradeprodusenter andre steder også. Små markedsandeler betyr liten gjennomslagskraft. Men som forbruker må man skjønne at ting i alle fall ikke blir bedre av å la være å kjøpe Fairtrade. Det blir som å tro at det kan bli mer SV-politikk i regjering av å slutte å stemme SV.

Fairtrade på St. Vincent har altså sine problemer å stri med, og slik er det ganske sikkert med Fairtrade andre steder også. Målt opp mot tildels urealistiske forventninger skapt av Fairtrades markedsførere kan tilkortkommenhetene reflektere dårlig tilbake på Fairtradesystemet. Jeg tror det er viktig å være ælig med forbrukerne. Fairtrade er ikke ”Løsningen”. Faitrade er ikke tryllestaven som nærmest magisk og omkostningsløst kan mane fram harmoniske og rettferdige handelsrelasjoner mellom Nord og Sør. Ingen skal innbille seg det.

Fairtradesystemet er ikke feilfritt og det er viktig at kritiske røster kommer med konstruktive innspill i forhold til hvordan det kan gjøres bedre. Og det er viktig at Fairtradeapparatet er åpent for slike innspill. I Norge er vi heldige som har Ragnhild Hammer i vår nasjonale Fairtradeorganisasjon. Hun har den egenskapen.

Men om ikke Fairtrade er ”Løsningen” så er det ganske sikkert at vi ved å kjøpe Fairtrademerkede produkter kan gjøre mye bra for marginaliserte produsenter, samtidig som vi jobber med å fjerne verdens strukturelle skjevheter. Det går an å ha to tanker i hodet samtidig.

Når man snakker med folk her på St. Vincent er det én ting nærmest ingen benekter og det er at uten Fairtrade hadde det vært slutt på bananeksporten til Europa for lenge siden. Men om du vil lage en kritisk dokumentar utelater du selvfølgelig den biten.