Femme fatalt følge

"Hold deg unna Kashmir!" sa mor.
"Ta vare på sakene dine!" sa far.
"Jada, jada..." sa Haakon og var på vei til India.

At jeg avla Kashmir et besøk har jeg for lengst innrømmet og hele den historien burde ha vært fortalt på disse sidene (enda kan den kanskje dukke opp). Men hvis det er en rød tråd i det som følger her så tar den heller utgangspunkt i den andre av de to formaningenene (og min fars viftende pekefinger). Dette er en skildring av ulykker, og de vet vi jo, kommer sjelden alene.

Når min far valgte sin avskjedsformaning var det nok ikke helt uten kjennskap til mine svakheter. Jeg innrømmer gjerne at jeg har et ikke helt ufortjent rykte på meg for å være en smule distré. Fåglarne vet hvor mange poser med gymtøy jeg la igjen på skolen opp gjennom årene, og jeg har for lengst sluttet å kjøpe solbriller andre steder enn på bensinstasjoner. Det er ikke at jeg er skjødesløs... eller... kanskje er jeg litt skjødesløs også (ting er jo tross alt bare ting), men jeg skylder heller på en noe begrenset simultankapasitet. Ja, jeg velger å skylde på simlutankapasiteten. Det gikk jo bra med meg helt til Camille kom! (Og hvis du enda ikke vet hvem Camille er, les det første av Bollywoodinnleggene igjen).

Da er vi der vi slapp sist. En fersk Bollywooddebutant, nettopp ferdig med 24 timers sammenhengende jobbing, er tilbake på hotellrommet hvor han heller i seg svart kaffe for ikke å sovne av fordi han venter besøk. Og i 22-tiden er han heldigvis enda bevisst for nå banker det på døren og der står hun med lett bustete, kort, gulrotrødt hår, med svetteperler i panna, med "hønsenetting" på ryggsekken og med et småskremt blikk som kan tilskrives en drøyt timelang taxi(tor)tur. Men hun har også et bredt smil på lager og det er det første han ser når han svinger opp døra. I ettertid kan jeg se at den smilende rødluggen i døråpninga (i dette landet hvor alt handler om skjebne og karma) burde ha vært tolket som en kosmisk varsellampe. "Fare, fare!", sto det å lese i den bustete panneluggen.

Joda far, dette pratet om skjebne og simultankapasitet ligner veldig på ansvarsfraskrivelse. Jeg ser det. Og jeg var jo tross alt alene da den første ulykken inntraff.

Jeg var alene for første gang etter Camille kom. De siste par dagene hadde vi vandret en god del omkring i Bombay. Vi hadde pratet i timesvis på kaféer om gammelt og nytt og vi hadde lagt planer for turen videre. Vi hadde kjøpt billetter; i første omgang bussbilletter til Indore og togbilletter videre derfra til Bhopal og Agra. Billettene tok jeg vare på - i lommeboken min, der jeg alltid oppbevarer den slags.

Nå var jeg imidlertid ute på egenhånd for å ordne med en annen billett, nemlig flybilletten min hjem fra Sri Lanka (som må modifiseres ettersom jeg hopper av i Praha i stedet for å følge flyet hele veien til Oslo). Med oppdrag utført hos STIC Travels (Kilroys indiske samarbeidspartner) tar jeg en svipptur innom en minibank og tanker opp lommeboka med omkring 1500,- kroner før jeg setter meg i en taxi som kommanderes tilbake til hotellet der Camille venter og utsjekkingsfristen nærmer seg. Det er etter å ha klatret de 5 etasjene opp til Hotel Sea Shore, når Camille spør om klokkeslettet på den ene togbilletten, at jeg oppdager at jeg ikke lenger har hverken billetter eller lommebok.

5 minutter tidligere hadde jeg, kanskje noe uberettiget, latt skjellsordene hagle over taxisjåføren som jeg mente tok meg på en ekstra sightseeing for å få fart på takstameteret. Jeg hadde nærmest kastet pengene etter ham i irritasjon (over å måtte betale 7 kroner i stedet for 5 - ja man blir farlig fort vant til lokalt prisnivå). Hvor lommeboka ble av vet jeg ikke. Kanskje forlot den aldri taxien. Det som er sikkert er at et sted mellom taxien og hotellet skiftet en lommebok eier og noen ble 15000 rupier (og et snart sperret VISA-kort) rikere.

Det som følger er et rotterace av en dag med timer i kø hos indisk byråkrati, først hos politiet hvor jeg skaffer rapporten påkrevd av reiseforsikringen, så på jernbanestasjonen der vi maser oss til duplikatbilletter og midt oppi dette telefoner til VISA, GjensidigeNOR og Europeiske (jeg takker sistnevnte av hele mitt hjerte for upåklagelig service). Bussbilletten hadde jeg heldigvis oppbevart løst i en annen lomme så når klokken nærmer seg 18 er vi ombord en "Indore Express Deluxe Sleeper Coach" og gratulerer oss selv med hvor godt vi taklet krisen vi var utsatt for.

Igjen følger gode dager. Jeg tar på meg rollen som erfaren indiafarer og lærer villig bort til Camille om alle farene som lurer på en backpackers vei. Første leksjon er at langt fra alle som tar kontakt har hederlige hensikter og at det av og til kan lønne seg å ikke virke alt for tilnærmelig. Jeg fremstår som kald og kynisk i forhold til den strålende og utadvendte Camille og spekulerer for meg selv over hvor lenge hun vil orke å besvare hvert "excuse me, madam!" på et høflig vis.

Vi følger et ganske intenst program. Camille har nemlig ikke mer enn 3 uker før hun må tilbake til London. Første stopp er Mandu, en overbefolket, 3-4 timer lang busstur fra Indore - en busstur Camille insisterer på at hun nyter. Hun smiler (urovekkende mye, synes jeg) til alle, alle smiler bredt tilbake og en nybakt mor uten sitteplass dumper avkommet sitt i fanget hennes, hvilket resulterer i komplett hjertesmelt. Det er India-up-close. Noe helt annet enn vestligvendte Mumbai. Og Mandu er flott med ruiner og utsikter og en BJP-politiker/autorickshawsjåfør/busseier/butikkeier som elskverdig inviterer oss hjem til te og senere til en Hanuman-puja, allsang til ære for Vishnuinkarnasjonen Ramas trofaste sidekick, apeguden Hanuman.

I Sanchi, en dagstur fra Bhopal, bruker vi dagen til å studere buddhist-stupaer, store søyler som symboliserer Buddha. Vi har byen for oss selv; fornuftigere turister gjør som det står i Lonely Planet og kommer på besøk mellom september og februar. Men vi trosser de noen-og-førti varmegradene og Camille passer på at jeg bruker solfaktor og jeg har ingen som helst grunn til å tro at flere uhell ligger og venter på meg.

Camilles eneste bidrag til reiseruta var å kreve en stopp i Agra og jeg kunne ikke godt nekte henne det, selv om det er et ubestridelig faktum at verdens kanskje mest berømte turistattraksjon, Taj Mahal, ligger i en av verdens ufyseligste byer. Jeg kunne styre min begeistring over å dra tilbake dit. Mine to år gamle minner fra dette ormehullet av en by er ikke all verden. Noen av Indias mest utspekulerte, lurendreiende, dollarjegere holder til her for i Agra renner turistene inn med fly, tog og buss hver eneste dag. Men også Agrabesøket blir en suksess. Både Camille og jeg står lamslått (av æresfrykt, ikke heteslag) foran Taj'en og vi tar alle de obligatoriske bildene og stiller villig opp for indiske familier som heller vil ta bilder av oss enn av marmormammutmausoleet. I Agra får jeg også avtalt med VISA hvordan de skal få levert et nødkort til meg slik at jeg har noe å leve på når jeg går tom for kontanter (som jeg var forutseende nok til å gjemme unna i ryggsekken), og deretter Camilles goodwill. Kortet skal leveres til Hotel Alpine i Darjeeling (Vest-Bengal) hvor vi etter planen sjekker inn om en uke.

Det skulle vise seg å være umulig å få togbilletter direkte fra Agra til Varanasi og det var ingen busser på strekningen fikk vi vite, så vi legger inn en svipptur til Delhi (mitt 5. besøk i hovedstaden på denne turen) hvor vi kan kjøpe billetter på turistkvote. Nå regner du vel med at det er på tide med et uhell igjen, men til og med Main Bazaars frenetiske kaos takler vi med stil. Uhellene, ulykkene, de motbydelige "u"-ordene nærmer seg derimot med stormskritt. Det første av dem er da også relativt uskyldig.

På nattoget til Varanasi våkner jeg opp om morgenen og konstanter at noen har lagt elsk på de spesialsnekrede Pondicherry-sandalene mine. Så mye falt de i smak at vedkommende gjorde seg til tyv (men det er vel ikke usannsynlig at han var det allerede... kanskje var det samme person som stakk av med den lille ryggsekken min på samme toget for to år siden). Jeg konstanterer at favorittsandalene mine er borte og fisker ut andrevalget fra ryggsekken... de gamle sliterne jeg heldigvis ikke har fått meg til å hive enda.

Varanasi har jeg skrevet nok om før. Det er en by man ikke kan tillate seg å sløyfe hvis man er i nærheten (og nærhet er et relativt begrep som i India betyr en tolv timers togtur eller mindre). Nå ser det imidlertid ut som at Indias intense bombardement av sansene endelig har tæret litt Camilles entusiasme. Vel installert på et hotellrom (et rom som skal ha tilhørt maharajaen av Jaipur) med fantastisk utsikt over Ganges og ghatene venter jeg forgjeves på et "wow!" eller i det minste et lite gisp. Men Camille synker komatøs sammen på sengen. En uutholdelig varm natt på toget har satt sine spor, et tog vi bare så vidt rakk og derfor hoppet på i gal ende slik at vi (med ryggsekker) måtte presse oss gjennom 10+ overfylte vogner for å komme til vår egen. Men min gjensynsglede er det ikke noe i veien med. Jeg lar Camille sove og vandrer av sted ut i gamlebyens smug.

Neste dag kvikner Camille til igjen, men jeg observerer, med et snev tilfredsstillelse, at hun er blitt litt mer tilbakeholden ovenfor fremmede. Bevares, hun smiler og ler, men "fresh-off-the-boat"-auraen falmer, og lunta hennes er kortere med de som tar seg friheter. Vi vandrer rundt i gatene og på ghatene men holder oss mest i skyggen og studerer det sløve sommerlivet. Den magiske byen har forventet effekt på Camille. Hun elsker den. Men det er varmt. På dagtid, når sola står høyest og 46 varmegrader jobber på spreng, er byen så godt som dø. Heller ikke nettene bringer særlig trøst med et minimum av 29 grader og hyppige strømbrudd som stopper takvifta. Så det er uungåelig at vi drømmer om Darjeeling der oppe i fjellene. Men før vi kommer oss videre skal Varanasi gi meg en omgang juling.

En kveld, idet vi skal til å vandre hjemover etter å ha spist middag på en pizzeria, innser jeg at jeg på et tidspunkt har forlagt speilreflekskameraet mitt. Fly forbanna på meg selv løper jeg tilbake til internettkaféen vi hadde besøkt før middag. Jeg vet det var der jeg hadde kameraet sist. To timer har gått. Det er ikke der lenger. Jeg vil aldri se det igjen.

Og bare for å understreke at jeg enda ikke har nådd bunn pådrar jeg meg i løpet av de neste dagene både bihulebetennelse og "prickley heat", et rødt utslett over hele overkroppen forårsaket av ekstrem hete og svette fanget under huden. ...å som jeg ønsker Darjeelings rene, kjølige fjelluft hjertelig velkommen.

Men i Darjeeling har monsoonen meldt en unormalt tidlig ankomst. Det regner og tåken ligger som en tjukk grøt utenfor vinduet på hotellrommet vårt (et vindu som ellers ville ha gitt oss en fantastisk utsikt til verdens tredje høyeste fjell Khangschendzonga (8598m)). Etter å ha ankommet konstanterer jeg at backupkameraet mitt, et kompakt digitalkamera, er på streik og bare sporadisk velger å lystre knappene sine. Camille trøster meg med at jeg skal få et sett av hennes bilder og jeg tenker ikke mer over det. For i Darjeeling kommer et bud fra VISA med et nytt kort til meg og en lege gir meg antibiotika som ser ut til å virke med en gang. Igjen går ting min vei. En dag ser himmelen til og med ut til å klarne opp, men når vi forlater Darjeeling etter en uke er det uten å ha skimtet Himalaya. Vi har derimot drukket fenomenal te (sier de som forstår seg på det).

Vi nærmer oss slutten på turen vår sammen. Mens jeg skriver dette er Camille tilbake i Bombay og i natt flyr hun til London via Bangkok. Jeg har noen dager på egenhånd før jeg forlater India til fordel for Sri Lanka og en ny (og forhåpentligvis mer lykkebringende) reisepartner i form av min gode venn Amund. Men nå har jeg hoppet over den store finalen. Historien er enda ikke ferdig fortalt.

Calcutta er forholdsvis nære Darjeeling, dvs 3-4 timer med jeep + ca 12 timer med buss. Det er vår siste felles etappe. Framme i Calcutta har Camille bare noen få timer til gode før hun har togbillett tilbake til Bombay. Vi finner et hotellrom til meg i Chowringhee (Calcuttas backpackersentrum) og vi bytter tilbake til sommerklær før vi legger ut med ferge over Hooghlyelven til Howrah jernbanestasjon. Det er like etter at vi har hoppet på fergen, og i det den legger fra kai, at jeg kjenner det som truer med å være nådestøtet. Sidelommen på shortsen min er tom. TOM! Den nye lommeboken min borte vekk. Jeg kan ikke annet enn å le en trist, trist latter. Denne gangen kan jeg i alle fall rutinen ved tap av lommebok.

I dag er det søndag. VISA har lovet meg et nytt kort innen tirsdag ettermiddag. De har allerede skaffet meg nødkontanter som supplerer det Camille var storhjertet nok til å hjelpe meg med før vi tok farvel. Jeg lider ingen nød. Jeg har kjøpt meg ny lommebok (prutet ned fra 120 til 80 rupier) og jeg vokter over den med mitt liv. Nå ja, en sannhet med modifikasjoner. Jeg har tross alt ikke mistet noe som virkelig betyr noe. Kontanter, kameraer og VISA-kort kan alle erstattes. Og når jeg velger å berette om denne tapskavalkaden til dere så er det fordi jeg, når jeg ser tilbake på de siste ukene, har hatt det fantastisk bra likevel. Så får jeg heller ta skammen og vitsene med hevet hode. Men jeg velger å tro at det er over nå. At rødluggens retur betyr at balanse er opprettet i karmaregnskapet, og at jeg kanskje til og med har jobbet meg litt opp på plussiden.

/haakon/i/calcutta/

24 timer i Bollywood
- De 12 siste

Jeg har allerede startet med en løgn. Kall det ønsketenkning eller selvbedrag, men tittelen til denne teksten er relativt uegnet. De tolv timene jeg skal skrive om her har ikke all verden med Bollywood å gjøre. Men som jeg nevnte avslutningsvis i den forrige teksten har ikke vi vordende skuespillere råd til å være kresne med hvilke roller vi tar. Du kan kalle det å synke lavt men jeg kaller det en kamp for å overleve i en beinhard industri. Man må gjøre det som gjøres må, om det så er en reklame for situp-maskinen "Ab Swing Pro" for indisk TV-Shop.

Jeg hadde ikke før trått ut av rollen som britisk soldat før Annabell, godt fornøyd med min innsats og etter å ha inspisert magemusklene mine, la dette illeluktende tilbudet på bordet. Klokken var nå omkring 06, filmingen skulle starte kl 09, på Aquarina Club, et fasjonabelt rekreasjonssenter for velbeslåtte mumbaiboere. Jeg må ha rynket litt på nesen, men så kom de magiske ordene: "du er garantert 1000 rupier, 1500 hvis du blir valgt til å snakke foran kamera". 1500 rupier (ca 250 kroner) er ikke en sum å kimse av. Det er omtrent hva en indisk arbeider kan regne med i månedslønn - det er en uke på hotell i Mumbai (to uker et annet sted) - det er 15 halvlitere øl i Mumbai (40 i Goa) - og det er en togtur herfra til Darjeeling. Og når sant skal sies var jeg litt smigret over at sixpacken min var vurdert og funnet en TV-Shop-reklame verdig. Jeg sa ja og etter en rask frokost på settet satt 8 stykker av oss i autorickshawer på vei til neste oppdrag.

Aquarine Club ligger som en noe inneklemt oase mellom grå og kjedelige leilighetsblokker og med Mumbais slum bare et anabolt spydkast unna. Her plasker ivrige, feite overklassebarn i bassenget fra 07 til 08 mens mødre og fedre leser aviser i resepsjonen. Forretningsmenn spiller morgensquash og på matter på taket spreller yogaentusiaster seg opp i stillinger jeg har vondt for å tro at menneskekroppen er konstruert for. På parkeringsplassen utenfor hviler importerte europeiske biler seg og på denne dagen, i rom 10, hviler en utslått gjeng forhenværende britiske soldater, noen på senga, noen på gulvet og en på balkongen. Noen jenter er da også her (for Ab Swing Pro er like vel egnet for begge kjønn). Og ved siden av svømmebassenget er et produksjonsteam i gang med å sette opp kameraer. Dette registrerte jeg da jeg, overbevist om at 2 timers søvn ville gjøre mer ugagn enn godt, utforsket de nye omgivelsene i morgensolen.

Som innleid fotsoldat i Mumbais TV- og filmindustri befinner man seg i et overveldende og uoversiktelig maskineri med langt dårligere informasjonsflyt enn selv en rekruttskole i det norske forsvaret kan vaere bekjent med. Annabell hadde gitt inntrykk av at dette skulle være en rask affære: inn, filme, ut, hjem, sove. Når klokka nærmer seg 09 og antallet "Ab Swing Pro-brukere" har økt fra 8 til nærmere 50 begynner jeg å få bange anelser. Men etter en dusj føler jeg nye krefter og ny optimisme innta legemet og en halvtime senere har jeg allerede vært gjennom make-up, er kledd opp i tights og singlet og står med et manuskript i hånden. Det er nå det gjelder! Det er dette jeg om få år skal se tilbake på som springbrettet for min karriere! Jeg titter på manuskriptet. Mitt navn er Jack!

"What I like the best about the "Ab Swing Pro" is the enjoyable swing. It is easy to use and very comfortable. And it is really effective, especially on the lower abdomen. If you use it 8-10 minutes a day you are bound to get good results.

I find doing crunches in the gym is very tiring. With the "Ab Swing Pro" situps are comfortable and effective. It is fun and I am very happy"

Ikke all verden å jobbe med, men jeg føler meg sikker på at jeg kan gjøre en Jack-tolkning "Ab Swing Pro" verdig.

Klokken er 1000 og Aquarina Club surrer av John'er og Jerry'er og Cindy'er og Chloe'er og andre innehavere av amerikanske navn og påfallende aksenter, alle i kreative gymantrekk, og ca halvparten skrittende frem og tilbake med manuskipt i hånden. Motivert av muligheten for en rask exit lærer jeg mine linjer på et par minutter og stiller meg ivrig opp ved siden av kameracrewet. Første avlevering er bare halvgod. I min iver blir ordlyden en litt annen enn den i manus. Andre forsøk er regelrett patetisk og jeg går i meg selv for å finne fokus. Det hjelper. Alle gode ting er tre. På tredje "take" er Jack akkurat den entusiastiske helsefantasten TV-shop trenger. En "Ab-Swing-Pro-frelst" Jack, med stramme magemuskler (og da særlig de nedre) og en rygg som nå endelig er skånet for situp'ens uheldige bivirkninger. Regisøren smiler og sender meg videre til en fotograf som tar "mugshots" forfra og i begge profiler. Og det var det! Jack er i boks.

Trodde jeg.

For nå følger 7 1/2 times venting uten annen informasjon enn at jeg ikke kan dra enda fordi det kan bli bruk for meg igjen. Timene sniker seg av gårde mens jeg henger på settet og ser oppfinneren og vitenskapsmannen Dr Mills (den eldste mest akademisk-utseende av oss) stotre seg gjennom manuskriptet sitt (Silence! Roll film! Action! CUT! ...that's OK, you're doing marvelous Hans! Just take it slowly from the start! You'll get it right!) hvor han forklarer "Ab Swing Pro's" fortreffelighet. Jeg studerer en enorm muskelbunt av en nigerianer i bar overkropp som er mer opptatt av å pumpe jern og å flørte med jentene mellom take'ene enn av regisørens beskjeder (og underlig nok er magemusklene ikke spesielt markerte men jeg tviler ikke på at massive biceps også kan selge situpmaskiner). Jeg sier til ham spøkefullt at han vil sette alle oss andre i et dårlig lys og han bryter ut i en voldsom latter (som blotter noen imponerende hvite tenner), tar tak rundt nakken min og gir meg russiske ørevarmere. Et tredvetalls skuespillere er i aksjon på diverse styrkeapperater. Dette er de som ikke fikk prate foran kamera - deres jobb er å demonstrere hvor lite effektive og ikke minst farlige de tradisjonelle styrkerommene er. Timene sniker seg av gårde og et etter et blir apperatene veid og funnet for lett.

Klokken 15 snubler jeg over Annabell og truer med å forlate settet hvis de ikke har tenkt til å bruke meg. Men i dette gamet kommer selv Annabell til kort. Sjefsregisøren er enehersker og vil ikke gi slipp på noen. Jeg akter ikke å forlate mine sårt fortjente 1500 "raske".

Klokken 16 begynner stemningen på settet virkelig å tilsurnes. Flere hadde forestilt seg en langt kortere arbeidsdag og har avtaler å rekke tilbake til. Selv vet jeg at det er en god mulighet for at Camille kan lande på Mumbai Int'l Airport om kort tid. Vi prater med alle unntatt sjefsregisøren som er utilnærmelig - de trekker på skuldrene. Men så får vi beskjed om å gjøre oss klare til den store avslutningen. En etter en skal vi, foran kamera og svinge oss (komfortabelt) opp og ned på "Ab Swing Pro". I alle tenkelige kameravinkler gynger vi frem og tilbake, så lett, så lett - øyblikkets rytter med 1500,- rupier og en utvei fra settet i sikte. Og det blir min tur. Og Jack rir, svinger og gynger uten det minste tegn til ubehag. Og jeg får en "releasekontrakt" i hånden hvor jeg gir tillatelse til at bilder av meg kan brukes til hva som helst "throughout the universe" (en frase som går igjen 3 ganger). Og jeg skriver under for ved siden av står Annabell med mine 1500,- og jeg innser hvilken gjennomført TV-hore jeg har blitt.

Nei, takke seg til. Det får være grenser for hvor lavt man skal synke for å kunne stige til de store høyder.

På den timelange togturen tilbake til riktig side av Mumbai bruker jeg de få våkne øyeblikkene til å fordøye de siste 24 timene. Med dårlig smak i munnen begraver jeg alle ambisjoner om å slå meg fram i Bollywood, Hollywood, Trollywood og alle andre filmsentra som måtte rime på disse. Men innblikket i den skitne virkeilgheten for desperate stjerneaspiranter er noe jeg vil ta med meg videre.

Og noe jeg skal sørge for å skryte hemningsløst av hver gang jeg får sjansen!

/haakon/i/mumbai/

24 timer i Bollywood
- De förste 12

Mye kan skje på kort tid og det skal være sikkert og visst at mye har skjedd siden jeg lot höre fra meg på disse sidene sist. Uff nei.. jeg klarer ikke å holde på spenningen. Så la meg si det med en gang: Om noen få måneder vi millioner av mennesker ha sett meg på kinolerretet. Titalls, om ikke hundrevis av millioner vil feste seg ved den kjekke soldaten med det voldsomme kinnskjegget som kommer löpende ut av bordellen i det historien nærmer seg klimaks. Men jeg har begynt å fortelle historien i gal ende. La oss gå noen dager tilbake i tid!

Goas strender er fortryllende. Det kan ingen si noe på. OK, Goa er kanskje ikke India slik hardbarkede Indiaentusiaster ser det. Men i en strandhytte på stylter ved det Arabiske hav er livet fryktelig enkelt å leve. De daglige dilemmaer begrenser seg gjerne til spörsmål som: "Skal jeg bade för eller etter frokost?" og "Holder det med et naanbröd til hai tandoorien, eller skal jeg være sikker og bestille to?" Her er det ikke forventet at man skal gjöre noe som helst annet enn å nyte tilværelsen, og det er en viss fare for at jeg ville fortsatt med denne hedonistiske livsförselen en god til stund om ikke ei australsk jente hadde gjort det nödvendig for meg å vende tilbake til "den Virkelige Verden". Nå ja, å kalle Mumbai for "den Virkelige Verden" er en dröy påstand. Det viste seg vel egentlig at jeg bare bevegde meg fra en dröm til en annen. Men hvem er denne jenta fra der nedenunder, spör du? La oss gå enda lenger tilbake i tid.

Det var i 1999 at jeg, etter å ha gjort mitt for konge og fedreland (og deretter Securitas), kjöpte meg en ryggsekk og flöy til Australia. Der studerte (og studerer enda) min gode kusine Eline medisin på den norske stats regning. Og der ble hun og jeg invitert til å feire jul hos familien til Camille, ei av Elines beste venninner. Det ble kanskje den mest minneverdige julefeiringen så langt for min del. Julen '03 ble også spesiell for nå var tidspunktet kommet for å gjengjelde gjestfriheten. Camille, nå bosatt i London, kom på besök til min tante og onkel i Manstad, ved Fredrikstad, og ble introdusert for slekt, akevitt og ribbefett. Akevitten gikk radig unna (beklager virkelig det, onkel Jon!) og etterhvert som flaskene ble tommere syntes det klarere og klarere for Camille og undertegnede at vi skulle få til å mötes i India på vårparten. Og ganske riktig, på kvelden den 6. mai möttes vi igjen på et overpriset hotellrom i bydelen Colaba i Mumbai, forhenværende Bombay.

Men historien jeg vil fortelle her handler i all vesentlighet om dögnet för Camille gjorde sin entré. Det har seg nemlig slik at jeg dagen för, d.v.s. i 13-tiden den 5. hadde vært og sjekket epost og konstantert at Camille ville bli minst et dögn forsinket i forhold til den opprinnelige reiseplanen. Altså: jeg hadde et dögn og slå ihjel på egen hånd. Ute på gata igjen vifter jeg bort tiggere, trommeselgere, hasjlangere og lurendreiere av ymse slag i det jeg hörer et "excuse me" som skiller seg fra de andre i at det höres genuint höflig ut. Forblöffet fjerner jeg mentale skylapper og stopper opp. Slik oppdaget jeg Annabell ("Model-Co-Ordinator") et par sekunder etter at Bollywood hadde oppdaget meg.

Lonely Planet, globetrotternes store hakkespettbok, opplyser at folk fra vesten er ettertraktet som statister i Bollywoodsammenheng, men alt handler om å bli sett på gata. Denne karen var på riktig sted til riktig tid og jeg forsto at Annabell med lang fartstid i bransjen med en gang kunne gjenkjenne talent når hun hadde det foran seg. Hun var nemlig snar med å legge et tilbud på bordet: Bollywood ville gjerne at jeg skulle gjöre en tolkning av en britisk soldat. Alt jeg hadde å gjöre var å möte ved kinoen Regal, kl 17. De ville sörge for transport, mat, drikke og et saftig salær på 500 rupier. Hvordan kunne jeg si nei til noe slikt? Kort tid senere satt jeg i en jeep på vei til Film City, verdens störste produksjonssenter for film og arbeidsplass for noen av denne klodens aller mest berömte mennesker.

På dette tidspunktet burde jeg kanskje innrömme at jeg har unnlatt å fortelle et par detaljer: 1) Jeg var kun en av 30 "male westerners" huket inn fra gata denne dagen og 2) Jeg vil nok ikke være veldig sentral i den ferdige scenen. Men ikke fnys av den grunn, vi må alle starte et sted og jeg tror bestemt at 1857: The Rising, en sann historie om Mangal Pandey og 1857-oppröret mot det britiske styret, blir en film å regne med når den etter planen har internasjonal release 26.1.05. Lagaan gjorde suksess verden over med en lignende historie fra samme tidsepoke og hovedrolleinnehaveren i de to filmene er den samme, nemlig Bollywood Superstar Amir Khan. Med seg i "The Rising" skulle han egentlig hatt tidligere Miss World, Aishwarya Rai (kjent fra megaproduksjonen Devdas vist på NRK2 i fjor höst). Hun trakk seg riktignok, men filmen har andre store navn å by på, og da spesielt gledelig for min del, min egen Bollywoodfavoritt, Rani Mukherji. Som seg hör og bör for en Bollywoodfan ble jeg rimelig paff da jeg fant ut at jeg kunne risikere å möte både Amir og Rani på settet. Det slo meg ikke en gang at det kunne være en mulighet for at jeg skulle opptre i samme scene som de to.

Forestill dere en liten indisk by på midten av 1800-tallet. Det finnes ingen elektrisitet men fakler og fullmåne gir atmosfærisk belysning av enkle jordhytter med stråtak, noen trehus og en og annen större mursteinsfasade. Hovedgaten strekker seg mellom kremmerboder, håndverkere og butikker för den åpner seg i en stor plass. På plassen står noen storslåte hestekjerrer, et par hester og en og annen sovende ku. Men på motsatt side av plassen ligger den störste og mest innbydende konstruksjonen av alle, et horehus. Der inne finnes de vakreste indiske kvinner og de er der kunne for å tilfredsstille 30 britiske offiserer, soldater og sivile hvorav noen ligger lettere henslengt på madrasser (i diverse tilstander av av- og påkleddhet), mens andre konverserer over whiskyglass (i diverse tilstander av rus). Det er da det bryter lös... ikke alle hörer det forst, men de som befinner seg nærmest inngangen (bl.a. en ung soldat med et voldsomt kinnskjegg) legger merke til at noe er på gang utenfor. Nysgjerrige tar de et par skritt mot döra og titter ut. Der ser de först noen av etablissementets ansatte komme löpende mot inngangen, i blant dem den vakreste piken av dem alle. Når disse vettskremte jentene har kommet seg inn i sikkerhet ser britene den överstkommanderende i slosskamp med en indisk mann, hvilket er direkte uhört! Forvirret over at et av disse "dyrene" i det hele tatt våger å legge hånd på en hvit mann nöler de noen sekunder för de tar til handling. Men mens britene nå tyter ut döra kommer offiseren dem i möte, i panisk flukt med det indiske monsteret hakk i hæl.

Det indiske "monsteret" spilles av Amir Khan. Den vakre piken av Rani Mukherji. Og soldaten med kinnskjegget i inngangspartiet, som må ta et skritt til siden for begge de to ovennevnte spilles av Haakon Aasprong. Jeg forventer ikke at mange vil verdsette wow-faktoren i dette men det er omtrent som om jeg skulle ha gjort en scene med Nicolas Cage og Angelina Jolie.

Når det er sagt så var det å være på et filmsett en opplevelse i seg selv. Vi tredve britene ble raskt loset gjennom kostymelager og make-up (hvor jeg fikk tigget meg til noen enorme kinnskjegg) og dannet oss en slags base hvor vi underholdt hverandre med historier mens vi ventet på at vi skulle i ilden. Noen hadde hatt småjobber för og en og annen levde til og med av å være statist. Alle var dog skjönt enige om at dette var det störste de hadde vært med på filmmessig, og det hjalp på humöret når ventingen ble vel lang. For det ble en del timer venting. Vi hadde imidlertid muligheten til å bevege oss ut på settet og bivåne superstjernene i aksjon. Der gikk unge menn gikk rundt og böd oss på chai fra store brett og unge indiske jenter holdt oss oppdatert på stjernesladderfronten. Og för vi visste ordet av det (da klokken var omtrent 03) gikk beskjeden ut om at de britiske soldatene måtte melde seg i make-up for en siste sjekk. Nå var det vår tur!

På plass i bordellen ble vi tildelt posisjoner og bevegelsesmönstre. Etter först å ha blitt plassert på balkongen i annen etasje, for så å ha blitt flyttet ned til bakveggen i lobbyen og deretter til vinduet ved siden av inngangspartiet fikk jeg min endelige posisjon: rett foran döra. Der gjorde jeg mitt "forvirret-litt-forarget-og-en smule-beruset-ansikt" og de andre gjorde sine ansikter til regisören ble fornöyd hvilket han i grunnen ble ganske kjapt. Resultatet er beskrevet ovenfor men jeg tror bestemt at jeg kan anbefale dere å ta en tur på kino også når den tid kommer.

Skal man overleve som ung og lovende skuespiller i Bollywood nytter det ikke å være kresen på tilbudene man tar. Jeg hadde vært usedvanlig heldig og fått en pangstart på karrieren. Nå sto den vanskelige andrefilmen sto for tur.

/haakon/i/mumbai/