Femme fatalt følge

"Hold deg unna Kashmir!" sa mor.
"Ta vare på sakene dine!" sa far.
"Jada, jada..." sa Haakon og var på vei til India.

At jeg avla Kashmir et besøk har jeg for lengst innrømmet og hele den historien burde ha vært fortalt på disse sidene (enda kan den kanskje dukke opp). Men hvis det er en rød tråd i det som følger her så tar den heller utgangspunkt i den andre av de to formaningenene (og min fars viftende pekefinger). Dette er en skildring av ulykker, og de vet vi jo, kommer sjelden alene.

Når min far valgte sin avskjedsformaning var det nok ikke helt uten kjennskap til mine svakheter. Jeg innrømmer gjerne at jeg har et ikke helt ufortjent rykte på meg for å være en smule distré. Fåglarne vet hvor mange poser med gymtøy jeg la igjen på skolen opp gjennom årene, og jeg har for lengst sluttet å kjøpe solbriller andre steder enn på bensinstasjoner. Det er ikke at jeg er skjødesløs... eller... kanskje er jeg litt skjødesløs også (ting er jo tross alt bare ting), men jeg skylder heller på en noe begrenset simultankapasitet. Ja, jeg velger å skylde på simlutankapasiteten. Det gikk jo bra med meg helt til Camille kom! (Og hvis du enda ikke vet hvem Camille er, les det første av Bollywoodinnleggene igjen).

Da er vi der vi slapp sist. En fersk Bollywooddebutant, nettopp ferdig med 24 timers sammenhengende jobbing, er tilbake på hotellrommet hvor han heller i seg svart kaffe for ikke å sovne av fordi han venter besøk. Og i 22-tiden er han heldigvis enda bevisst for nå banker det på døren og der står hun med lett bustete, kort, gulrotrødt hår, med svetteperler i panna, med "hønsenetting" på ryggsekken og med et småskremt blikk som kan tilskrives en drøyt timelang taxi(tor)tur. Men hun har også et bredt smil på lager og det er det første han ser når han svinger opp døra. I ettertid kan jeg se at den smilende rødluggen i døråpninga (i dette landet hvor alt handler om skjebne og karma) burde ha vært tolket som en kosmisk varsellampe. "Fare, fare!", sto det å lese i den bustete panneluggen.

Joda far, dette pratet om skjebne og simultankapasitet ligner veldig på ansvarsfraskrivelse. Jeg ser det. Og jeg var jo tross alt alene da den første ulykken inntraff.

Jeg var alene for første gang etter Camille kom. De siste par dagene hadde vi vandret en god del omkring i Bombay. Vi hadde pratet i timesvis på kaféer om gammelt og nytt og vi hadde lagt planer for turen videre. Vi hadde kjøpt billetter; i første omgang bussbilletter til Indore og togbilletter videre derfra til Bhopal og Agra. Billettene tok jeg vare på - i lommeboken min, der jeg alltid oppbevarer den slags.

Nå var jeg imidlertid ute på egenhånd for å ordne med en annen billett, nemlig flybilletten min hjem fra Sri Lanka (som må modifiseres ettersom jeg hopper av i Praha i stedet for å følge flyet hele veien til Oslo). Med oppdrag utført hos STIC Travels (Kilroys indiske samarbeidspartner) tar jeg en svipptur innom en minibank og tanker opp lommeboka med omkring 1500,- kroner før jeg setter meg i en taxi som kommanderes tilbake til hotellet der Camille venter og utsjekkingsfristen nærmer seg. Det er etter å ha klatret de 5 etasjene opp til Hotel Sea Shore, når Camille spør om klokkeslettet på den ene togbilletten, at jeg oppdager at jeg ikke lenger har hverken billetter eller lommebok.

5 minutter tidligere hadde jeg, kanskje noe uberettiget, latt skjellsordene hagle over taxisjåføren som jeg mente tok meg på en ekstra sightseeing for å få fart på takstameteret. Jeg hadde nærmest kastet pengene etter ham i irritasjon (over å måtte betale 7 kroner i stedet for 5 - ja man blir farlig fort vant til lokalt prisnivå). Hvor lommeboka ble av vet jeg ikke. Kanskje forlot den aldri taxien. Det som er sikkert er at et sted mellom taxien og hotellet skiftet en lommebok eier og noen ble 15000 rupier (og et snart sperret VISA-kort) rikere.

Det som følger er et rotterace av en dag med timer i kø hos indisk byråkrati, først hos politiet hvor jeg skaffer rapporten påkrevd av reiseforsikringen, så på jernbanestasjonen der vi maser oss til duplikatbilletter og midt oppi dette telefoner til VISA, GjensidigeNOR og Europeiske (jeg takker sistnevnte av hele mitt hjerte for upåklagelig service). Bussbilletten hadde jeg heldigvis oppbevart løst i en annen lomme så når klokken nærmer seg 18 er vi ombord en "Indore Express Deluxe Sleeper Coach" og gratulerer oss selv med hvor godt vi taklet krisen vi var utsatt for.

Igjen følger gode dager. Jeg tar på meg rollen som erfaren indiafarer og lærer villig bort til Camille om alle farene som lurer på en backpackers vei. Første leksjon er at langt fra alle som tar kontakt har hederlige hensikter og at det av og til kan lønne seg å ikke virke alt for tilnærmelig. Jeg fremstår som kald og kynisk i forhold til den strålende og utadvendte Camille og spekulerer for meg selv over hvor lenge hun vil orke å besvare hvert "excuse me, madam!" på et høflig vis.

Vi følger et ganske intenst program. Camille har nemlig ikke mer enn 3 uker før hun må tilbake til London. Første stopp er Mandu, en overbefolket, 3-4 timer lang busstur fra Indore - en busstur Camille insisterer på at hun nyter. Hun smiler (urovekkende mye, synes jeg) til alle, alle smiler bredt tilbake og en nybakt mor uten sitteplass dumper avkommet sitt i fanget hennes, hvilket resulterer i komplett hjertesmelt. Det er India-up-close. Noe helt annet enn vestligvendte Mumbai. Og Mandu er flott med ruiner og utsikter og en BJP-politiker/autorickshawsjåfør/busseier/butikkeier som elskverdig inviterer oss hjem til te og senere til en Hanuman-puja, allsang til ære for Vishnuinkarnasjonen Ramas trofaste sidekick, apeguden Hanuman.

I Sanchi, en dagstur fra Bhopal, bruker vi dagen til å studere buddhist-stupaer, store søyler som symboliserer Buddha. Vi har byen for oss selv; fornuftigere turister gjør som det står i Lonely Planet og kommer på besøk mellom september og februar. Men vi trosser de noen-og-førti varmegradene og Camille passer på at jeg bruker solfaktor og jeg har ingen som helst grunn til å tro at flere uhell ligger og venter på meg.

Camilles eneste bidrag til reiseruta var å kreve en stopp i Agra og jeg kunne ikke godt nekte henne det, selv om det er et ubestridelig faktum at verdens kanskje mest berømte turistattraksjon, Taj Mahal, ligger i en av verdens ufyseligste byer. Jeg kunne styre min begeistring over å dra tilbake dit. Mine to år gamle minner fra dette ormehullet av en by er ikke all verden. Noen av Indias mest utspekulerte, lurendreiende, dollarjegere holder til her for i Agra renner turistene inn med fly, tog og buss hver eneste dag. Men også Agrabesøket blir en suksess. Både Camille og jeg står lamslått (av æresfrykt, ikke heteslag) foran Taj'en og vi tar alle de obligatoriske bildene og stiller villig opp for indiske familier som heller vil ta bilder av oss enn av marmormammutmausoleet. I Agra får jeg også avtalt med VISA hvordan de skal få levert et nødkort til meg slik at jeg har noe å leve på når jeg går tom for kontanter (som jeg var forutseende nok til å gjemme unna i ryggsekken), og deretter Camilles goodwill. Kortet skal leveres til Hotel Alpine i Darjeeling (Vest-Bengal) hvor vi etter planen sjekker inn om en uke.

Det skulle vise seg å være umulig å få togbilletter direkte fra Agra til Varanasi og det var ingen busser på strekningen fikk vi vite, så vi legger inn en svipptur til Delhi (mitt 5. besøk i hovedstaden på denne turen) hvor vi kan kjøpe billetter på turistkvote. Nå regner du vel med at det er på tide med et uhell igjen, men til og med Main Bazaars frenetiske kaos takler vi med stil. Uhellene, ulykkene, de motbydelige "u"-ordene nærmer seg derimot med stormskritt. Det første av dem er da også relativt uskyldig.

På nattoget til Varanasi våkner jeg opp om morgenen og konstanter at noen har lagt elsk på de spesialsnekrede Pondicherry-sandalene mine. Så mye falt de i smak at vedkommende gjorde seg til tyv (men det er vel ikke usannsynlig at han var det allerede... kanskje var det samme person som stakk av med den lille ryggsekken min på samme toget for to år siden). Jeg konstanterer at favorittsandalene mine er borte og fisker ut andrevalget fra ryggsekken... de gamle sliterne jeg heldigvis ikke har fått meg til å hive enda.

Varanasi har jeg skrevet nok om før. Det er en by man ikke kan tillate seg å sløyfe hvis man er i nærheten (og nærhet er et relativt begrep som i India betyr en tolv timers togtur eller mindre). Nå ser det imidlertid ut som at Indias intense bombardement av sansene endelig har tæret litt Camilles entusiasme. Vel installert på et hotellrom (et rom som skal ha tilhørt maharajaen av Jaipur) med fantastisk utsikt over Ganges og ghatene venter jeg forgjeves på et "wow!" eller i det minste et lite gisp. Men Camille synker komatøs sammen på sengen. En uutholdelig varm natt på toget har satt sine spor, et tog vi bare så vidt rakk og derfor hoppet på i gal ende slik at vi (med ryggsekker) måtte presse oss gjennom 10+ overfylte vogner for å komme til vår egen. Men min gjensynsglede er det ikke noe i veien med. Jeg lar Camille sove og vandrer av sted ut i gamlebyens smug.

Neste dag kvikner Camille til igjen, men jeg observerer, med et snev tilfredsstillelse, at hun er blitt litt mer tilbakeholden ovenfor fremmede. Bevares, hun smiler og ler, men "fresh-off-the-boat"-auraen falmer, og lunta hennes er kortere med de som tar seg friheter. Vi vandrer rundt i gatene og på ghatene men holder oss mest i skyggen og studerer det sløve sommerlivet. Den magiske byen har forventet effekt på Camille. Hun elsker den. Men det er varmt. På dagtid, når sola står høyest og 46 varmegrader jobber på spreng, er byen så godt som dø. Heller ikke nettene bringer særlig trøst med et minimum av 29 grader og hyppige strømbrudd som stopper takvifta. Så det er uungåelig at vi drømmer om Darjeeling der oppe i fjellene. Men før vi kommer oss videre skal Varanasi gi meg en omgang juling.

En kveld, idet vi skal til å vandre hjemover etter å ha spist middag på en pizzeria, innser jeg at jeg på et tidspunkt har forlagt speilreflekskameraet mitt. Fly forbanna på meg selv løper jeg tilbake til internettkaféen vi hadde besøkt før middag. Jeg vet det var der jeg hadde kameraet sist. To timer har gått. Det er ikke der lenger. Jeg vil aldri se det igjen.

Og bare for å understreke at jeg enda ikke har nådd bunn pådrar jeg meg i løpet av de neste dagene både bihulebetennelse og "prickley heat", et rødt utslett over hele overkroppen forårsaket av ekstrem hete og svette fanget under huden. ...å som jeg ønsker Darjeelings rene, kjølige fjelluft hjertelig velkommen.

Men i Darjeeling har monsoonen meldt en unormalt tidlig ankomst. Det regner og tåken ligger som en tjukk grøt utenfor vinduet på hotellrommet vårt (et vindu som ellers ville ha gitt oss en fantastisk utsikt til verdens tredje høyeste fjell Khangschendzonga (8598m)). Etter å ha ankommet konstanterer jeg at backupkameraet mitt, et kompakt digitalkamera, er på streik og bare sporadisk velger å lystre knappene sine. Camille trøster meg med at jeg skal få et sett av hennes bilder og jeg tenker ikke mer over det. For i Darjeeling kommer et bud fra VISA med et nytt kort til meg og en lege gir meg antibiotika som ser ut til å virke med en gang. Igjen går ting min vei. En dag ser himmelen til og med ut til å klarne opp, men når vi forlater Darjeeling etter en uke er det uten å ha skimtet Himalaya. Vi har derimot drukket fenomenal te (sier de som forstår seg på det).

Vi nærmer oss slutten på turen vår sammen. Mens jeg skriver dette er Camille tilbake i Bombay og i natt flyr hun til London via Bangkok. Jeg har noen dager på egenhånd før jeg forlater India til fordel for Sri Lanka og en ny (og forhåpentligvis mer lykkebringende) reisepartner i form av min gode venn Amund. Men nå har jeg hoppet over den store finalen. Historien er enda ikke ferdig fortalt.

Calcutta er forholdsvis nære Darjeeling, dvs 3-4 timer med jeep + ca 12 timer med buss. Det er vår siste felles etappe. Framme i Calcutta har Camille bare noen få timer til gode før hun har togbillett tilbake til Bombay. Vi finner et hotellrom til meg i Chowringhee (Calcuttas backpackersentrum) og vi bytter tilbake til sommerklær før vi legger ut med ferge over Hooghlyelven til Howrah jernbanestasjon. Det er like etter at vi har hoppet på fergen, og i det den legger fra kai, at jeg kjenner det som truer med å være nådestøtet. Sidelommen på shortsen min er tom. TOM! Den nye lommeboken min borte vekk. Jeg kan ikke annet enn å le en trist, trist latter. Denne gangen kan jeg i alle fall rutinen ved tap av lommebok.

I dag er det søndag. VISA har lovet meg et nytt kort innen tirsdag ettermiddag. De har allerede skaffet meg nødkontanter som supplerer det Camille var storhjertet nok til å hjelpe meg med før vi tok farvel. Jeg lider ingen nød. Jeg har kjøpt meg ny lommebok (prutet ned fra 120 til 80 rupier) og jeg vokter over den med mitt liv. Nå ja, en sannhet med modifikasjoner. Jeg har tross alt ikke mistet noe som virkelig betyr noe. Kontanter, kameraer og VISA-kort kan alle erstattes. Og når jeg velger å berette om denne tapskavalkaden til dere så er det fordi jeg, når jeg ser tilbake på de siste ukene, har hatt det fantastisk bra likevel. Så får jeg heller ta skammen og vitsene med hevet hode. Men jeg velger å tro at det er over nå. At rødluggens retur betyr at balanse er opprettet i karmaregnskapet, og at jeg kanskje til og med har jobbet meg litt opp på plussiden.

/haakon/i/calcutta/