24 timer i Bollywood
- De förste 12

Mye kan skje på kort tid og det skal være sikkert og visst at mye har skjedd siden jeg lot höre fra meg på disse sidene sist. Uff nei.. jeg klarer ikke å holde på spenningen. Så la meg si det med en gang: Om noen få måneder vi millioner av mennesker ha sett meg på kinolerretet. Titalls, om ikke hundrevis av millioner vil feste seg ved den kjekke soldaten med det voldsomme kinnskjegget som kommer löpende ut av bordellen i det historien nærmer seg klimaks. Men jeg har begynt å fortelle historien i gal ende. La oss gå noen dager tilbake i tid!

Goas strender er fortryllende. Det kan ingen si noe på. OK, Goa er kanskje ikke India slik hardbarkede Indiaentusiaster ser det. Men i en strandhytte på stylter ved det Arabiske hav er livet fryktelig enkelt å leve. De daglige dilemmaer begrenser seg gjerne til spörsmål som: "Skal jeg bade för eller etter frokost?" og "Holder det med et naanbröd til hai tandoorien, eller skal jeg være sikker og bestille to?" Her er det ikke forventet at man skal gjöre noe som helst annet enn å nyte tilværelsen, og det er en viss fare for at jeg ville fortsatt med denne hedonistiske livsförselen en god til stund om ikke ei australsk jente hadde gjort det nödvendig for meg å vende tilbake til "den Virkelige Verden". Nå ja, å kalle Mumbai for "den Virkelige Verden" er en dröy påstand. Det viste seg vel egentlig at jeg bare bevegde meg fra en dröm til en annen. Men hvem er denne jenta fra der nedenunder, spör du? La oss gå enda lenger tilbake i tid.

Det var i 1999 at jeg, etter å ha gjort mitt for konge og fedreland (og deretter Securitas), kjöpte meg en ryggsekk og flöy til Australia. Der studerte (og studerer enda) min gode kusine Eline medisin på den norske stats regning. Og der ble hun og jeg invitert til å feire jul hos familien til Camille, ei av Elines beste venninner. Det ble kanskje den mest minneverdige julefeiringen så langt for min del. Julen '03 ble også spesiell for nå var tidspunktet kommet for å gjengjelde gjestfriheten. Camille, nå bosatt i London, kom på besök til min tante og onkel i Manstad, ved Fredrikstad, og ble introdusert for slekt, akevitt og ribbefett. Akevitten gikk radig unna (beklager virkelig det, onkel Jon!) og etterhvert som flaskene ble tommere syntes det klarere og klarere for Camille og undertegnede at vi skulle få til å mötes i India på vårparten. Og ganske riktig, på kvelden den 6. mai möttes vi igjen på et overpriset hotellrom i bydelen Colaba i Mumbai, forhenværende Bombay.

Men historien jeg vil fortelle her handler i all vesentlighet om dögnet för Camille gjorde sin entré. Det har seg nemlig slik at jeg dagen för, d.v.s. i 13-tiden den 5. hadde vært og sjekket epost og konstantert at Camille ville bli minst et dögn forsinket i forhold til den opprinnelige reiseplanen. Altså: jeg hadde et dögn og slå ihjel på egen hånd. Ute på gata igjen vifter jeg bort tiggere, trommeselgere, hasjlangere og lurendreiere av ymse slag i det jeg hörer et "excuse me" som skiller seg fra de andre i at det höres genuint höflig ut. Forblöffet fjerner jeg mentale skylapper og stopper opp. Slik oppdaget jeg Annabell ("Model-Co-Ordinator") et par sekunder etter at Bollywood hadde oppdaget meg.

Lonely Planet, globetrotternes store hakkespettbok, opplyser at folk fra vesten er ettertraktet som statister i Bollywoodsammenheng, men alt handler om å bli sett på gata. Denne karen var på riktig sted til riktig tid og jeg forsto at Annabell med lang fartstid i bransjen med en gang kunne gjenkjenne talent når hun hadde det foran seg. Hun var nemlig snar med å legge et tilbud på bordet: Bollywood ville gjerne at jeg skulle gjöre en tolkning av en britisk soldat. Alt jeg hadde å gjöre var å möte ved kinoen Regal, kl 17. De ville sörge for transport, mat, drikke og et saftig salær på 500 rupier. Hvordan kunne jeg si nei til noe slikt? Kort tid senere satt jeg i en jeep på vei til Film City, verdens störste produksjonssenter for film og arbeidsplass for noen av denne klodens aller mest berömte mennesker.

På dette tidspunktet burde jeg kanskje innrömme at jeg har unnlatt å fortelle et par detaljer: 1) Jeg var kun en av 30 "male westerners" huket inn fra gata denne dagen og 2) Jeg vil nok ikke være veldig sentral i den ferdige scenen. Men ikke fnys av den grunn, vi må alle starte et sted og jeg tror bestemt at 1857: The Rising, en sann historie om Mangal Pandey og 1857-oppröret mot det britiske styret, blir en film å regne med når den etter planen har internasjonal release 26.1.05. Lagaan gjorde suksess verden over med en lignende historie fra samme tidsepoke og hovedrolleinnehaveren i de to filmene er den samme, nemlig Bollywood Superstar Amir Khan. Med seg i "The Rising" skulle han egentlig hatt tidligere Miss World, Aishwarya Rai (kjent fra megaproduksjonen Devdas vist på NRK2 i fjor höst). Hun trakk seg riktignok, men filmen har andre store navn å by på, og da spesielt gledelig for min del, min egen Bollywoodfavoritt, Rani Mukherji. Som seg hör og bör for en Bollywoodfan ble jeg rimelig paff da jeg fant ut at jeg kunne risikere å möte både Amir og Rani på settet. Det slo meg ikke en gang at det kunne være en mulighet for at jeg skulle opptre i samme scene som de to.

Forestill dere en liten indisk by på midten av 1800-tallet. Det finnes ingen elektrisitet men fakler og fullmåne gir atmosfærisk belysning av enkle jordhytter med stråtak, noen trehus og en og annen större mursteinsfasade. Hovedgaten strekker seg mellom kremmerboder, håndverkere og butikker för den åpner seg i en stor plass. På plassen står noen storslåte hestekjerrer, et par hester og en og annen sovende ku. Men på motsatt side av plassen ligger den störste og mest innbydende konstruksjonen av alle, et horehus. Der inne finnes de vakreste indiske kvinner og de er der kunne for å tilfredsstille 30 britiske offiserer, soldater og sivile hvorav noen ligger lettere henslengt på madrasser (i diverse tilstander av av- og påkleddhet), mens andre konverserer over whiskyglass (i diverse tilstander av rus). Det er da det bryter lös... ikke alle hörer det forst, men de som befinner seg nærmest inngangen (bl.a. en ung soldat med et voldsomt kinnskjegg) legger merke til at noe er på gang utenfor. Nysgjerrige tar de et par skritt mot döra og titter ut. Der ser de först noen av etablissementets ansatte komme löpende mot inngangen, i blant dem den vakreste piken av dem alle. Når disse vettskremte jentene har kommet seg inn i sikkerhet ser britene den överstkommanderende i slosskamp med en indisk mann, hvilket er direkte uhört! Forvirret over at et av disse "dyrene" i det hele tatt våger å legge hånd på en hvit mann nöler de noen sekunder för de tar til handling. Men mens britene nå tyter ut döra kommer offiseren dem i möte, i panisk flukt med det indiske monsteret hakk i hæl.

Det indiske "monsteret" spilles av Amir Khan. Den vakre piken av Rani Mukherji. Og soldaten med kinnskjegget i inngangspartiet, som må ta et skritt til siden for begge de to ovennevnte spilles av Haakon Aasprong. Jeg forventer ikke at mange vil verdsette wow-faktoren i dette men det er omtrent som om jeg skulle ha gjort en scene med Nicolas Cage og Angelina Jolie.

Når det er sagt så var det å være på et filmsett en opplevelse i seg selv. Vi tredve britene ble raskt loset gjennom kostymelager og make-up (hvor jeg fikk tigget meg til noen enorme kinnskjegg) og dannet oss en slags base hvor vi underholdt hverandre med historier mens vi ventet på at vi skulle i ilden. Noen hadde hatt småjobber för og en og annen levde til og med av å være statist. Alle var dog skjönt enige om at dette var det störste de hadde vært med på filmmessig, og det hjalp på humöret når ventingen ble vel lang. For det ble en del timer venting. Vi hadde imidlertid muligheten til å bevege oss ut på settet og bivåne superstjernene i aksjon. Der gikk unge menn gikk rundt og böd oss på chai fra store brett og unge indiske jenter holdt oss oppdatert på stjernesladderfronten. Og för vi visste ordet av det (da klokken var omtrent 03) gikk beskjeden ut om at de britiske soldatene måtte melde seg i make-up for en siste sjekk. Nå var det vår tur!

På plass i bordellen ble vi tildelt posisjoner og bevegelsesmönstre. Etter först å ha blitt plassert på balkongen i annen etasje, for så å ha blitt flyttet ned til bakveggen i lobbyen og deretter til vinduet ved siden av inngangspartiet fikk jeg min endelige posisjon: rett foran döra. Der gjorde jeg mitt "forvirret-litt-forarget-og-en smule-beruset-ansikt" og de andre gjorde sine ansikter til regisören ble fornöyd hvilket han i grunnen ble ganske kjapt. Resultatet er beskrevet ovenfor men jeg tror bestemt at jeg kan anbefale dere å ta en tur på kino også når den tid kommer.

Skal man overleve som ung og lovende skuespiller i Bollywood nytter det ikke å være kresen på tilbudene man tar. Jeg hadde vært usedvanlig heldig og fått en pangstart på karrieren. Nå sto den vanskelige andrefilmen sto for tur.

/haakon/i/mumbai/