Portugisisk hårmote de siste 500 årene

En kort historieleksjon innledningsvis: Da portugiserne kom hit til Goa en gang for snaue 500 år siden var det allerede en del folk her. Noen av dem bodde i byer, og det var vel og bra. Noen av byene var til og med temmelig rike og velutviklede med fort, templer og moskéer. Dette var ikke fullt så bra, syntes nok portugiserne. Men de tok det som var og tenkte de fikk sette sitt eget preg på det. Om de gjorde!

Byen som i dag heter Gamle Goa har en historie som strekker seg tilbake lenge før portugisernes ankomst. Det er riktignok ikke så greit å si noe om denne historien - den hvite mann klarte å utslette de fleste spor. For Iberias stolte sønner kunne ikke finne seg i at deres vasaller var hedninger og at det ikke syntes å finnes grenser for hva de ville tilbe. I 1546 var en jesuittorden på plass. Som ærgjerrige kristne satt de i gang med å spre det gode budskap. Når folk ville høre på, ja så var alt fryd og gammen. Når de av og til ikke ville... vel så fikk man ta til våpen. Men det var jo til deres eget beste.

Gamle Goas hellighet vokste fra år til år. Kapeller, kirker, katedraler og klostre spratt opp. Her en kopi av St. Peterkirken i Roma, der en basillika med restene av Francis Xavier (som etter å ha endt sine dager i en alder av noenogførti år ble gjort til St Francis fordi kroppen hans ikke ville råtne). Men la oss hoppe noen hundre år fram i tid. På 1800-tallet er Gamle Goa en fantastisk by med 250000 innbyggere. Så storslått er den at den sammenlignes med Lisboa. Men det er før kolera melder sin ankomst og utsletter 80% av befolkiningen. De overlevende pakker sakene sine og flytter de 9 kilometrene vest til Panaji, ved Mandovielvens utløp. Panaji blir hovedstad og Gamle Goa, når støvet legger seg, en turistattraksjon.

Men det var ikke historie jeg skulle skrive om. Eller forsåvidt så var det det, men etter dagens besøk i Gamle Goa har jeg blitt veldig fascinert av en bestemt form for historie: endringer i portugisisk hårmote de siste hundre årene. I andre etasje på det arkeologiske museet i Gamle Goa henger nemlig portretter av den ene guvernøren etter den andre, fra tidlig 1500-tall og fram til 1961 da portugiserne ble kastet på dør. Å.. hvilken kilde av for lengst glemte moteuttrykk!

Her kunne jeg fastslå at Vasco da Gama absolutt var en mann av sin tid med et fyldig, firkantet fullskjegg, som også dekker overleppa. Utover 1500-tallet ble skjeggene spissere og noe kortere selv om de absolutt enda må karakteriseres som fullskjegg.

Men så skjer det noe drastisk: mot slutten av århundret endrer bartene karakter. De blir lenger, de snurres og tvinnes mest sannsynlig i voks. Noen dristige menn ofrer fullskjegget for fippskjegg og det slår an! Utover 1600-tallet blir fippskjegg normen. Nå er det fippskjegg og bart. Bart og fippskjegg. Og den moten holder seg lenge, nesten ut hele århundret. For så kommer epoken vi alle helst vil glemme..

Plutselig er hår i ansiktet helt UT, nå skal vi ha så mye hår som mulig PÅ hodet. På starten av 1700-tallet er det kun en ting som gjelder: parykk. Det er her puddelrockerne på 1980-tallet må ha hentet sin inspirasjon. Stort hår, med store krøller og midtskill. Og som ikke ikke dette var nok... Imaget kompletteres med strømpebukser og høyhælte sko.

Halvveis ut i 1700-tallet er det ting som tyder på at folk har hatt tid til å la sitt eget hår vokse ut, og det på bekostning av parykkene. En og annen fester håret i hestehale og i stedet for frakk-strømpebukse faller kombinasjonen jakke-nikkers-strømpebukse i gunst. Mot slutten av århundret begynner det å skorte på dokumentasjon, men ting kan tyde på at ansiktshår igjen var på moten, nå i form av kinnskjegg. Og hvilke kottiser!

Utover 1800-tallet blir det vanligere med kort hår på hodet og bart og fippskjegg er igjen på moten. Forskjellen nå i forhold til tidligere er at det synes å være mye større rom for individuell variasjon. Det kan virke som ansiktshår har blitt et utrykk for individuell identitet. Vi har heldigvis sagt takk og farvel til strømpebuksene. Skal en mann ta seg ut så må han opptre i militær gallauniform, mørk blå i fargen og med så mange medaljer stoffet kan holde.

De siste av Goas guvernører, dvs de som styrte på 1900-tallet fram til 1961, er glattere og strammere. Ikke bare i sørger de for en prikkfri daglig barbering, men håret er kort og ligger pent gredd ned. En av guvernørene er til og med skallet! Hvem vet om det hadde vært mulig for noen få hundre år siden.

Og hvem sa at det er kjedelig å gå på museum?

/haakon/i/panaji/