______________________________________________________________


(Denne teksten ble foerst sendt som reisebrev til noen faa utvalgte)

DØDEN I VARANASI - Del 2

Til tross for min noe begrensede livserfaring vil jeg våge å påstå at få ting er så tvers gjennom urovekkende som en panisk folkemengde, eller for å være mer spesifikk: det å befinne seg midt i en panisk folkemengde. Etter selv å ha vært vitne til hvordan fykt, i løpet av sekunder, kan bre seg fra noen få til mange, kan jeg bare konkludere med at jeg har fått en demonstrasjon av urgamle overlevelsesinstinkter, mine egne inkludert.

Det var en helt vanlig mandag i Godaulia, et av Varanasis travleste markeder - en pulserende gate som strekker seg fra gamle og ærverdige Dasaswemedh Ghat og innover i selve Varanasi by. Her konkurrerer grønnsaksselgere og små butikker, stappet til randen av sko og glorete klær, om plass og kunder, mens rickshaw-wallaher (sykkeltaxioperatører), hasjlangere, tiggere og valuttahaier kjemper en hard kamp om turistenes lommepenger. Det råder et evig trafikkaos, godt hjulpet av likegyldige kyr som virker å være svært så bevisste sin egen hellige status. Jeg hadde beveget meg ut i dette myldret, kapret en rickshaw og gitt instrukser om at han skulle ta meg til byens hovedpostkontor hvor jeg ønsket å sende en pakke hjem til Norge. Det var da det skjedde. Wallahen hadde nettopp tråkket hjulene i gang da jeg stivnet til. Bak meg hørte jeg opphissede stemmer, roping, og et plutselig kollektivt taktomslag og da jeg snudde meg galloperte øyeblikkelig hjertet av sted, følelsen ebbet vekk fra armer og ben og hjernen satte i gang med å jobbe på spreng med å gi mening til det som skjedde omkring meg. Det jeg så var mennesker som desperat forsøkte å pløye seg fram gjennom markedet, mellom rickshawer, mopeder, salgsboder og andre mennesker som på sin side gjorde det de kunne for albue seg fram foran det som sto i deres vei. Butikkselgere røsket i en kjedereaksjon ned metallgitrene sine slik at de minnet om overdimensjonerte dominobrikker der de høylydt smalt i bakken. Mødre tok unger på armene og kjempet seg forbi krøplede tiggere og middelklasseungdom på shoppingtur. For min egen del hadde jeg den uvirkelige fornemmelsen av å være midt oppi TV-bildene fra 11.September og jeg trosset instinktet som ba meg løpe for livet og gjemme meg i nærmeste bakgate. I stedet ble jeg sittende på rickshawen og måpe på en verden som hadde gått av skaftet uten noen tilsynelatende årsak. Og alt dette, på det jeg trodde var en helt vanlig mandag i Godaulia, et av Varanasis travleste markeder. Der tok jeg skammelig feil.

Det viste seg også at jeg hadde svært flaks. Rickshaw-wallahen min var en av ytterst få i dette kaoset som beholdt roen. Han manøvrerte oss fram til nærmeste veikryss, tok til høyre og svingte til siden av veien. Der stoppet han for å opplyse meg, den ignorante passasjer, om hva som foregikk og det på en engelsk som overgikk alt hva man kan forvente av en mann med hans levebrød. Historien hans, her supplert med informasjon fra andre kilder, gikk i disse baner: Kvelden i forveien hadde en fullastet båt kantret i Ganges. De 27 passasjerene var alle muslimer og var på vei tilbake til byen fra den ubebodde østbredden, som i hovedsak fungerer som rekreasjonsområde for drageflyvningsentusiaster (å fly drage må nærmest betraktes som en folkesport i India, spesielt blant unge gutter, og jeg kan fra taket på hotellet mitt til enhver tid seg et dusin eller to mørke flekker som svirrer rundt på himmelen). Likevel mener noen at det er grunn til å tro at passasjerene på denne båten (så vidt jeg har forstått var det bare unge menn) ikke bare hadde lekt med drager på den andre siden. En selger (antagelig en svært upålitelig kilde) betrodde meg hviskende senere på dagen at de hadde drukket og at grunnen til at båten gikk ned var at de i sin rusede ekstase hadde danset mens de var ombord, og denne historien, forsikret selgeren meg, ville jeg aldri se på trykk i avisene. Likevel kan det være noe i den. Jeg har blitt advart mot ulumske folk på den andre siden og en fest av det slaget selgeren nevnte kunne forklare båtens sene retur, i nattens mulm og mørke. Uansett årsak så gikk båten ned og kun 13 av passasjerene klarte å svømme i land eller ble berget ombord i andre båter. Hele natten gjennom var det blitt søkt etter omkomne, men flere var fortsatt savnet og mange muslimer, forklarte rickshaw-wallahen, var svært opprørt over dette, selv om ingen kunne klandres direkte for ulykken. I det han gir meg denne siste og relativt oppklarende biten informasjon og mens jeg forbanner meg selv for ikke å ha lest avisen den morgenen, suser en rickshaw forbi oss, eskortert av 30-40 løpende menn. Jeg rekker å skimte en mann i passasjersetet men blikket mitt blir trukket mot den livløse skikkelsen som hviler i fanget hans. Det skulle vise seg å bli det første av tre lik jeg så denne dagen.

Da jeg et par timer senere kom tilbake samme vei til fots etter å ha utført ærendet mitt, var tilstanden igjen rolig. Det vil si, den som sier at det er rolig i Godaulia lyver, men det var så rolig som det kan forventes å være på et sted hvor litt for mange kjøretøyer til enhver tid kjemper om litt for lite plass og hvor stadige strømbrudd nødvendiggjør at hver butikk har sitt eget aggregat som pumper ut støy og svart dieseleksos. Det var faktisk mye roligere enn normalt men før jeg rakk å stusse over dette skimtet jeg en gjeng politimenn i blendende blå uniformer, bærende på hjelmer, skjold og et bredt sortiment skytevåpen. Jeg fikk øye på en gjeng til og så enda en håndfull. Alle sammen slentret de bedagelig av sted som om jobben deres var gjort og de var på vei til en iskrembod for å belønne seg selv. Politi i Varanasi (eller i India for den saks skyld) er ikke noe uvanlig syn. Det sies at det indiske jernbanevesenet er verdens største arbeidsgiver men jeg tør vedde at det indiske politiet når høyt opp på den samme lista. I byen ser du gjerne et par-tre av dem i hvert viktig veikryss, med selvhøytidelige ansiktsuttrykk og rifler slengt over skuldrene. For en fredelskende nordmann som undertegnede er dette først et opprørende syn, men også et syn man forbausende fort blir vant med. Vanlig politi har imidlertid grønne uniformer. De jeg nå studerte var blå. Svært blå. Og blått betyr opprørspoliti. Etterhvert som jeg fulgte veien ned mot Ganges oppdaget jeg stadig fler av dem og deretter de 4-5 lastebilene de hadde kommet i. Jeg fikk fornemmelsen av å ha gått glipp av noe stort og var skuffet og takknemlig på samme tid. (En tysk hippie fortalte meg senere at det hadde vært et par tilløp til opptøyer av det slag jeg selv hadde befunnet meg midt oppi, men politiet hadde tydeligvis fått kontroll på situasjonen før den utviklet seg).

Jeg gikk de siste 50 metrene ned til Dasaswemedh Ghat - hovedghaten og det naturlige samlingspunkt på Gangesbredden. Et titalls små båter, hver med et betydelig antall mennesker ombord, gjorde søk i elven like ved og røpte at det var her forliset hadde funnet sted. Til min forbauselse så det ut som at de gjorde søk med lodd i stedet for å sende ned dykkere med maske. Kanskje var elven for dyp der, men mer sannsynlig er det at den er så skitten og sikten så dårlig at å dykke rett og slett ikke var et alternativ. På land hadde det siden morgentimene samlet seg en betydlig folkemengde; et hav av hvite luer som alle var rettet samme vei: ut mot båtene på elven. Det kjentes som om samtlige holdt pusten i nervøs spenning der de speidet utover og ventet på at neste kropp skulle hales opp og ros i land. Ganges er hinduenes hellige elv og normalt er det hinduene som dominerer ghatene med sine spirituelle aktiviteter. Denne dagen hadde derimot muslimene tatt over Dasaswemedh og med religiøs ekstremisme på frammarsj i India håpet jeg inderlig at en ulykke som denne ikke skulle kunne bli som bensin på et bål som brenner alt for godt som det er. I Varanasi, som i Ayodhya lenger nord, gjør muslimer og hinduer krav på samme tomt for et av sine hellige hus. En påminnelse om religiøse forskjeller er dessuten ekstra overflødig nå som hindufestivalen Shivratri er i anmarsj. (Shivratri er, kynisk sett og som vår julefeiring, et religiøst påskudd for å gi etter for kjødets lyster og festivalen åpner for en svært liberal bruk av "bhang" (cannabis-derivat). Som med våre julebord finner folk på mye rart og ikke alltid bare gode ting.)

Mens jeg betraktet situasjonen stimlet plutselig flere mennesker til, den jevne mumlingen steg i volum og noen flyttet på seg for å se bedre hva som skjedde, for det var opplagt at noe var i ferd med å skje. Der jeg sto, litt tilbaketrukket, kunne jeg ikke se elvebredden, men folk strømmet nå ned mot den og jeg kunne se at en av båtene var på vei inn mot land. Et par minutter senere hadde jeg sett dagens andre livløse kropp, på få meters avstand, båret av folkemengden opp trappene forbi meg og inn i hjertet av byen. Kanskje ble han båret hjem til familien som nå kunne sørge for ordentlig gravferd. Jeg så alt for godt hvordan dødsstivheten hadde låst armene hans i posisjon som om han omfavnet noe. Den brune huden hans hadde fått et gråaktig, gustent preg.

Jeg så en kropp til bli båret opp fra elven på denne måten og dristet meg denne gangen til å ta et bilde, selv om jeg aldri vil trenge det for selv å huske detaljene.

Etter nesten tre uker i denne byen kan jeg nå spasere forbi likbrenningsghatene uten å blunke. Likbålene er en selvfølgelig del av livet ved Ganges. Å få dø i Varanasi, å brennes på Ganges bredder og å få sin aske strødd i elven er for hinduene den best tenkelige slutt på tilværelsen. Drukningsdøden er heller ikke en død å forakte, spesielt når det er Mor Ganga man drukner i. Hvis man er hindu vel og merke. For de som bekjenner seg til islam stiller saken seg annerledes. Som med kristne ønsker de å legges til hvile i det tørre element. Hvor underlig ironisk derfor at det var fjorten unge muslimer som ga livene sine til Ganges denne måneløse natten, søndag 15. Februar, 2004.

/haakon/i/varanasi/