______________________________________________________________


DOEDEN I VARANASI
-Ja, det er pompoest, pretensioest, makeloest og helt uten norske vokaler!

(Denne teksten ble foerst sendt som reisebrev til noen faa utvalgte)

ADVARSEL! Forfatteren av denne e-posten har ikke tatt seg tid til aa lese korrektur og beklager paa det sterkeste at han ikke fulgte bedre med i norsktimene den gangen kommareglene ble gjennomgaatt.


Hei igjen venner!

Paa tide aa forsoeke seg paa noen ord igjen. Har smelt sammen en liste med folk jeg har eller gjerne skulle hatt kontakt med og satser paa at de fleste av adressene er oppdaterte. Ordene som foelger maa gjerne videresendes til dem som matte ha interesse av det og dersom noen insisterer paa aa slippe aa hoere mer fra mitt utenlandsopphold (eller fra meg, punktum) behoever kun aa si fra saa er det gjort (krysser fingrene og haaper jeg ikke faar respons paa den).

Foerst en liten generell oppdatering, saann for aa gi dere settingen for det som foelger (dere som vet alt dette fra foer har lov til aa hoppe videre ned til hovedteksten).

Onsdag 14.Januar klemte jeg meg ned paa et av Austrian Airlines alt for trange seter med kurs til til India via Wien. Etter en natt i en transitthall i Mumbai (pga taake over Delhi) og halvannet doegn paa reisefot passerte jeg endelig immigration i New Delhi paa torsdagskveldinga og kunne knapt styre min begeistring da jeg ute i varmen (som ikke var fullt saa varm som forventet) ble oensket velkommen av en uforglemmelig indisk aroma. Nesen kunne umiddelbart sette i gang med aa dekode et sammensatt uttrykk av eksos, urin, diverse dyre- og menneskeekskrementer, gjoerme, svette, matos, diesel, og en mengde andre udefinerbare elementer. Og i den retningen nesen pekte laa fem droeye maaneder med bekymringsleost slaraffenliv i alle slaraffenlands mor.

Dette kan jeg gjoere fordi jeg har vaert saa flink til aa ta vekttall saa langt i min studieprogresjon at jeg med laanekassens velsignelse kan stryke i noen fag dette semesteret (dog uten aa faa stipendandelen som gaar til de pliktoppfyllende). OK... det er ikke kun slaraffenliv i vente. Vordende sosialantropolog som jeg er ser jeg for meg en framtidig feltarbeid i soer-Asia og haaper aa finne en liten oase aa vende tilbake til. Dermed har jeg et akademisk alibi i form av uformelle spraak- og kulturstudier.

De fleste av dere vet vel dessuten at dette ikke er mitt foerste besoek til India - at jeg tilbragte 5 maaneder her i 2002 og kanskje til og med at jeg den gangen, godt hjulpet av entusiastiske reisepartnere, ble en smule hekta paa det som indisk er. Dette er landet som paa en og samme tid driver deg til vannvidd og faar deg til aa skrike etter mer.

Sist gikk jeg braakjekt ut og lovet jevnlige oppdateringer. Denne gangen, klok av skade, har jeg gitt faa loefter og hvem vet om dere hoerer no mer fra meg etter dette. Det kan kanskje vaere en motivasjon til aa lese resten av mailen. Nok pjatt. Her kommer



DOEDEN I VARANASI

Det knitrer i flammene paa Harishchandra Ghat. Det knitrer slik det alltid gjoer. Det knitrer, spraker og freser - ikke helt som i alle andre baal. Litt saftigere. Og av og til smeller det. Rundt omkring ligger geiter henslengt i sola, uten interesse for omverdenen. Naa ja, ikke helt uten interesse. Naar en ny baare baeres ned trappene til Gangesfloden, kvikner et par av dem til og oeyner muligheten for en munnfull av ringblomstene som danderer toeyet paa baaren. De lykkes dog ikke med aa trenge gjennom til sentrum av dette gravfoelget som allerede er i gang med aa planlegge plassering og oppbygning av neste baal. Geitene resignerer og tar til takke med noen halmstraa et stykke unna. Paa elven toeffer en baat (mitt skip er lastet med soer-indiske turister) forbi. Paa land, i trappene noen meter ovenfor dette sittter en gjeng eldre indiske herrer sammensunket paa marmorbenker. En veskeselger har stoppet opp med varene sine, et knippe bagger i diverse stoerrelser og fasonger, og lykkes i aa selge en mellomstor brun en (med Adidaslogo) til en meget opproemt bestefar.

Ved det naermeste av de fire baalstedene staar en skallet, ung mann. Han er den rituelt barberte eldste soenn av hovedpersonen og han har nettopp toemt en krukke vann paa det som var igjen av flammer (og hans far). (Det er visst nok hoftene som blir igjen til slutt, etter en droeye tre timer naar ingen orker aa vente lenger). En roeyksky velter opp og faar to forbipasserende europeere til aa snu seg i vemmelse. Det var det. Den eldste soenn gaar sin vei i foelge med et par venner. Hans jobb er gjort. Men andre har fortsatt nok aa gjoere. De kasteloese, hvis jobb det er aa se etter baalet og de doede, er ikke ferdige. Rutinemessig redder de ut det som er av resirkulerbar ved. Den selges til de virkelig fattige familiene. Hoftebenene hives i elva.

Nede ved det nyreiste baalet legges den sist ankomne paa plass. Kroppen er kledd i hvitt toey. Det er en mann. Det er en helt vanlig dag paa Harishchandra Ghat.

Noen kommer, noen gaar. Kun flammene lever evig i Varanasi. En 5000 aar gammel hellig ild konsumerer den som ender sine dager her. Derfor kommer de hit for aa doe i hopetall. Byen, som ogsaa er kjent som Kasi og Benares, er hinduenes aller helligste. Saa hellig er den at den som doer her oppnaar frelse ('moksha'), de slipper fri fra det evige kretsloepet ('samsara') og gjenforenes med verdenssjelen ('brahman'). Her finnes et spartansk hospits av prefabrikert betong, bebodd av 300 eldre "paa vent". De er fattige mennesker som haaper aa faa tigget nok penger til sine egne likbaal foer de doer (1 kilo av den billigste veden koster 150 rupier (ca 25 kroner). Naar en trenger en 200-300 kilo blir det en formidabel sum, kanskje 2-3 aarsloenner for en vanlig arbeider). Det finnes riktignok et alternativ: byens mer oekonomiske og ikke minst miljoevennlige elektriske krematorier. De staar naermest ubrukt - hensikten bak dem god, men ideen haaploest ute av kontakt med den hinduistiske livsverden.

Og naa tror dere sikkert at jeg er haaploest besatt av doeden, men det er en slags anledning for disse betraktningene. I Varanasi er doeden i aller hoeyeste grad en del av livet - den hellige Mor Ganges en bro mellom de to tilstandene. Doeden er en del av livet. Meter unna likbaalene leker barn mens moedrene deres henger opp klesvasken til toerk. Det er umulig ikke aa la seg fascinere av hverdagsligheten i dette.

Paa en busstur for noen dager siden spurte sidemannen min (en elektroingenioer fra Delhi) meg om hva jeg likte saa godt med India. Uforberedt paa spoersmaalet bablet jeg foerst i vei paa kultur- og religionsrikdom som jeg har gjort mange ganger foer. Etter litt naermere ettertanke slo det meg at fascinasjonen like mye henger sammen med aapenheten i indiske samfunnet. I et land som for lengst har passert milliarden innbyggere (og som i 2020, i foelge FN, vil vaere verdens mest folkerike land) er privatliv en mangelvare for de fleste. Ting som i Norge og Vesten hoerer til bak lukkede doerer i lukkede hjem skjer i India i offentlige rom. India er med andre ord voyeurens paradis. Og det man faar se er livet (og doeden) paa godt og vondt. Fattigdom og noed i lange baner, men ogsaa livsglede, kreativitet og frisluppenhet vi ikke er vant med hjemme. Det er en opplevelses om vokser paa en i ettertid.

India er ikke et enkelt land aa reise i, men naar man foerst har gjort det er det heller ikke lett aa la vaere.


/haakon/i/varanasi/