______________________________________________________________


Tårevåte farvel

Så var Pondicherry med ett tom for nordmenn. Dvs, jeg er igjen og et par av kulturstudierlærerne er igjen, men i går satt de siste av de ca 80 studentene seg på bussen til Chennai med kurs for fedreland, eksamener og semesteroppgaver. Og jeg innså at jeg har vært her i tre uker.

Dagen i dag har jeg tilbragt med Murali. Søndag er fridagen hans og siden han jobber til 22 eller lenger ellers i uka blir det ikke mye mer vi får sett hverandre før jeg forlater Pondy på onsdag. Jeg har nesten dårlig samvittighet for at det er så lett for meg å dra videre. Den som reiser blir så alt for godt vant til å pløye innom andres liv, røske med seg det man har lyst på eller tid til for så å dra videre. Greit, det kan innebære triste avskjeder, men sjelden noe man rekker å dvele over. Murali har god tid til å dvele. Er det noe jeg har forstått nå så er det det. Han dveler fortsatt over avskjeder som fant sted for et år siden, da han enda jobbet på et av Kulturstudiers bosteder. Den jobben mistet han. Han møter ikke lenger utlendinger og sørger derfor desto mer over de norske vennene som er alt for langt unna. Men nordmennene har gjort inntrykk på andre enn ham.

Harry er en eldre herre som jobber på Sri Ramå Guest House, et annet av bostedene der norske studenter innlosjeres noen måneder hvert halvår. Ramå har også vært mitt hjem de siste ukene og jeg har på kort tid fått varme følelser ovenfor denne omsorgsfulle mannen, som til tross for en hjerteinfarkt hopper opp av stolen klar til tjeneste hver gang noen av oss kommer inn i resepsjonen. Jeg forsto fort at han har satt pris på de nye norske bekjentskapene sine, men jeg var på ingen måte forberedt på de avskjedsscenene jeg ble vitne til i går da Håvar og Rune sjekket ut og tok farvel. Harry kjempet lenge hardt for å holde tårene tilbake, kysset guttene på panne og begge kinn, klemte dem godt og lenge mens han erklærte at de var blitt som sønner for ham, formante dem så om å skrive brev og da de var ute av syne og bare jeg var igjen, omfavnet han meg og brast sammen i ukontrollert gråt. Jeg var egentlig på vei ut døra for å ta farvel med andre men ble stående en stund og forsøkte trøste så godt jeg kunne. "At least you will stay with me tonight...?" spurte han håpefult og tittet opp på meg med røde øyne.

På onsdag går sannsynligvis ferden videre for min del. Den rastløse reisende har våknet i meg igjen og det er fortsatt masser igjen å se av India. Men når jeg denne gangen tar farvel med venner med løfter om å komme tilbake igjen er det fordi jeg innerst inne tror på det selv. Har man reist til et sted to ganger skal det vel noe til for at man ikke kommer tilbake en tredje gang.