______________________________________________________________


I et bortglemt hjørne av verden

Det er nesten bestandig godt å komme tilbake til steder. Selvfølgelig først og fremst steder man har gode minner fra. Og hvis man er i stand til å kjenne igjen en flik av hva man forlot gjør ikke det no heller.

Det er når man kjører "the East Coast Road" fra Chennai til Pondicherry, et stykke vei, alt for bred og godt asfaltert for indisk trafikkmentalitet, at man først ser skiltene: "Pondicherry - where time stands still", "Take it slow, get used to the speed of life in Pondicherry" osv. Bokstavene i "Pondicherry" er oransje og pulserende, i en sirlig skrifttype som leder tankene hen til solskinn, strender, latter og lek. Og budskapet er enkelt: "Her er byen som er langt mer enn en by. Dette stedet er hevet over livets banale trivaliteter og hverdagens urimelige krav. I Pondicherry vil også du finne roen!"

La markedsføring være markedsføring, men Pondicherry er uansett noe utenom det vanlige. Fransk kolonial sjarm møter indisk livsnerve. Brede avenyer ligger i rutenett mellom pastellfargede art deco-fasader og deles av geiter, syklister, vannbøfler, rickshawer, biler og uteliggere. Tiden står riktignok ikke stille her. Den franske epoken er over og selv om arkitektur, politimenn i røde kepier og veiskilt på fransk gir inntrykk av en adoptert fransk verdensanskuelse kan det man ser like gjerne være levninger etter en ikke alt for fjern fortid. Fasadene sprekker og i sprekkene vokser noe nytt fram. Men om det franske i Pondy sitter i sjela eller malinga vil tida vise.

Jeg leker med tanken om en dag å kjøpe meg en leilighet i Pondicherry. Min indiske venn Murali ville gitt nesten hva det skulle være for å flytte til Norge. Eller Frankrike. Han tilhører en ung generasjon arbeidere som vet alt for godt at det er en helt annen verden der ute. Han har blitt kjent med norske studenter. Han har sett på National Geographics Channel. Han har økonomisk sett bedrestilte venner som gjennom kontakter har fått oppholdstillatelse i Europa. Og han vet at vi ikke behøver å jobbe 90-timersuker for å tjene til livets opphold. Når jeg prøver å gjøre ham bevisst Pondicherry's unike sjarm hører jeg selv hvor feil det blir.

Ingen sperrer opp øynene når jeg kjører scooter gjennom byens gater. I Pondicherry har man sett hvite mennesker før. Og i den "franske" (1) delen av sentrum er de et fast innslag i bybildet. Den hvite minoritet består av franske koloniherrers etterkommere, ashramitter og aurovillianere (2), turister av alle slag og nå de siste årene, Kulturstudiers norske studentskare. For de fleste av disse er livet særdeles behagelig, i den grad at jeg tviler på at man etter 5 år her, enten de tilbringes på ashram'et eller som hotell- og resturanteier, vil klare å slå seg til ro i vesten igjen.

En viktig inntektskilde for byen er en liberal alkoholpolitikk (nok en levning etter franskmennene?) som sørger for et stabilt innfluks av helgeturister fra store deler av Tamil Nadu. De kommer, de drikker og de drar, og ikke se bort fra at de kommer igjen neste helg. Personlig ser jeg også at en halvliter øl til maten, når den koster ca 4 kroner, er med på øke trivselsfaktoren. Men på skyggesiden av samfunnet har gjerne verden et mørkere preg. Statistikk jeg har fått referert (men ikke bekreftet) sier at tilfeller av alkoholrelatert vold, og da særlig i hjemmet, for Pondicherry sin del ligger langt over landsgjennomsnittet. Her har selv de fattigste menn råd til å drukne sine sorger.

Hvis ens første møte med India er Pondicherry vil man fokusere på alt det en mer erfaren indiafarer etterhvert lærer å innfinne seg med. Man ser vansirede tiggere, uteliggere, trafikkaos, søppel, dyreliv, menneskemengder osv. Og disse tingene finnes i Pondy som over alt i India, men i noe mindre grad. Derfor vil den som kommer til hit etter å ha reist i resten av landet reagere nesten voldsomt på hvor "ordentlig" byen er. Slik var det for meg sist. Denne gangen visste jeg derimot hva som ventet.

/haakon/i/pondicherry/

Fotnoter
(1) Pondicherry sentrum er delt i 2 av "the (not so) Grand Canal" som går parallellt med kysten, med den "franske" delen på østsiden med storslåtte villaer, en park og strandpromenade. Den "indiske" delen på vestsiden er større, tettere og mer trafikkert.
(2) Ashramittene er de som følger den berømte tenkeren Sri Aurobindos filosofi. Aurovillianerne er innbyggerne i Auroville, et utopisk new age-samfunn rett utenfor Pondicherry by, bygget på ideene til en fransk kvinnelig elev av Sri Aurobindo som i sine senere år gikk under navnet The Mother.