______________________________________________________________


Scooteren min og jeg!

For mange som reiser i India setter traffikken dype spor, dog forhåpentligvis ikke så ofte i kropp som i sjel. Det første man legger merke til, utover det at (nesten) alle kjører på gal side av veien (de som ikke gjør det er de som faktisk gjør det og det er en del av dem også), er at indiske sjåfører kjører like mye med ørene som med øynene. Det er rett og slett livsfarlig å kjøre forbi noen uten å legge seg på tuten. Nå kan det med hell argumenteres for at det er livsfarlig å kjøre her, punktum, men det er et slags system i kaoset. Nøkkelen ligger i utnyttelse av lommer og i å tviholde på en sunn respekt for alt som er større enn seg.

Se for deg en bøtte med grus i forskjellige størrelser der alt ligger hulter i bulter. Rist på bøtta i noen sekunder og alt småpukket ligger plutselig nederst. Samme prinsippet finner du i morrarushet i en hvilken som helst indisk minimetropol. Der det er en lomme finnes i neste øyeblikk et transportmiddel omtrent på samme størrelse, det være seg sykkel, moped, motorsykkel, sykkelrichshaw, autorickshaw, tempo, oksekjerre eller en bil med innbrettede sidespeil. Alt større enn dette lager sine egne lommer. Ingen med vettet i behold tar sjansen på at et større kjøretøy vil vike for en. (At det er de store som bestemmer kommer godt fram i denne rapporten som bl.a. konkluderer at halvparten drept i i indisk trafikk er fotgjengere.)

Jeg kunne ha skrevet side opp og side ned med trafikkbetraktninger, men dette får holde for nå, som en introduksjon for de uinvidde. Tanken var at det skulle fungere som et grunnlag for å kunne vurdere mitt heltemot (evt. min dårskap) da jeg leide meg en scooter og la av sted ned en av Pondys hovedpulsårer her en mandags morgen for drøye tre uker siden. (Jo da, det er mange som leier seg scooter her men hvor mange av dem har verken kjørt scooter eller moped tidligere?) I drøye tre uker har min hvite Kinetic Honda og jeg vært faste følgesvenner hvorenn jeg har beveget meg, og greit.. det har vært nære på noen ganger, men bortsett fra noen bulker i potta, forårsaket av kontinentets mest infernalske fartsdumper, er vi like hele begge to.

Resten av denne teksten er dedikert til deg, min hvite gaselle! Med både to og tre passasjerer har du fraktet meg trygt omkring og sammen har vi utforsket hver krink og krok av byen. Vi har cruiset ned Beach Road med vinden i håret og med Bengalbukta på vår side, vi har forsert Aurovilles rallycrossaktige jordveier på jakt etter noe som ligner sivilisasjon og vi har kjørt slalom mellom søndagshandlende i Gandhi Road og Nehru Street. Nå er det slutt. Du må hjem til chaiselgeren på hjørnet av Mission Street (og antagelig burde du få sjekket understellet ditt for sikkerhets skyld) mens jeg snart setter meg på en buss som aldri vil kunne gi meg den samme frihetsfølelsen som du har gitt meg. Takk for den tiden vi hadde sammen og de minnene vi har skapt!

(Og sånn helt by the way... tankene går i samme slengen til en annen Honda i en annen del av verden hvor de, som her, insisterer på å tviholde på britiske særegenheter som venstrekjøring. Gro Yuriko Itimotu: jeg savner deg! Håper de tar godt vare på deg der nede i Picton!)

/haakon/i/pondicherry/