- De 12 siste
Jeg har allerede startet med en løgn. Kall det ønsketenkning eller selvbedrag, men tittelen til denne teksten er relativt uegnet. De tolv timene jeg skal skrive om her har ikke all verden med Bollywood å gjøre. Men som jeg nevnte avslutningsvis i den forrige teksten har ikke vi vordende skuespillere råd til å være kresne med hvilke roller vi tar. Du kan kalle det å synke lavt men jeg kaller det en kamp for å overleve i en beinhard industri. Man må gjøre det som gjøres må, om det så er en reklame for situp-maskinen "Ab Swing Pro" for indisk TV-Shop.
Jeg hadde ikke før trått ut av rollen som britisk soldat før Annabell, godt fornøyd med min innsats og etter å ha inspisert magemusklene mine, la dette illeluktende tilbudet på bordet. Klokken var nå omkring 06, filmingen skulle starte kl 09, på Aquarina Club, et fasjonabelt rekreasjonssenter for velbeslåtte mumbaiboere. Jeg må ha rynket litt på nesen, men så kom de magiske ordene: "du er garantert 1000 rupier, 1500 hvis du blir valgt til å snakke foran kamera". 1500 rupier (ca 250 kroner) er ikke en sum å kimse av. Det er omtrent hva en indisk arbeider kan regne med i månedslønn - det er en uke på hotell i Mumbai (to uker et annet sted) - det er 15 halvlitere øl i Mumbai (40 i Goa) - og det er en togtur herfra til Darjeeling. Og når sant skal sies var jeg litt smigret over at sixpacken min var vurdert og funnet en TV-Shop-reklame verdig. Jeg sa ja og etter en rask frokost på settet satt 8 stykker av oss i autorickshawer på vei til neste oppdrag.
Aquarine Club ligger som en noe inneklemt oase mellom grå og kjedelige leilighetsblokker og med Mumbais slum bare et anabolt spydkast unna. Her plasker ivrige, feite overklassebarn i bassenget fra 07 til 08 mens mødre og fedre leser aviser i resepsjonen. Forretningsmenn spiller morgensquash og på matter på taket spreller yogaentusiaster seg opp i stillinger jeg har vondt for å tro at menneskekroppen er konstruert for. På parkeringsplassen utenfor hviler importerte europeiske biler seg og på denne dagen, i rom 10, hviler en utslått gjeng forhenværende britiske soldater, noen på senga, noen på gulvet og en på balkongen. Noen jenter er da også her (for Ab Swing Pro er like vel egnet for begge kjønn). Og ved siden av svømmebassenget er et produksjonsteam i gang med å sette opp kameraer. Dette registrerte jeg da jeg, overbevist om at 2 timers søvn ville gjøre mer ugagn enn godt, utforsket de nye omgivelsene i morgensolen.
Som innleid fotsoldat i Mumbais TV- og filmindustri befinner man seg i et overveldende og uoversiktelig maskineri med langt dårligere informasjonsflyt enn selv en rekruttskole i det norske forsvaret kan vaere bekjent med. Annabell hadde gitt inntrykk av at dette skulle være en rask affære: inn, filme, ut, hjem, sove. Når klokka nærmer seg 09 og antallet "Ab Swing Pro-brukere" har økt fra 8 til nærmere 50 begynner jeg å få bange anelser. Men etter en dusj føler jeg nye krefter og ny optimisme innta legemet og en halvtime senere har jeg allerede vært gjennom make-up, er kledd opp i tights og singlet og står med et manuskript i hånden. Det er nå det gjelder! Det er dette jeg om få år skal se tilbake på som springbrettet for min karriere! Jeg titter på manuskriptet. Mitt navn er Jack!
"What I like the best about the "Ab Swing Pro" is the enjoyable swing. It is easy to use and very comfortable. And it is really effective, especially on the lower abdomen. If you use it 8-10 minutes a day you are bound to get good results.
I find doing crunches in the gym is very tiring. With the "Ab Swing Pro" situps are comfortable and effective. It is fun and I am very happy"
Ikke all verden å jobbe med, men jeg føler meg sikker på at jeg kan gjøre en Jack-tolkning "Ab Swing Pro" verdig.
Klokken er 1000 og Aquarina Club surrer av John'er og Jerry'er og Cindy'er og Chloe'er og andre innehavere av amerikanske navn og påfallende aksenter, alle i kreative gymantrekk, og ca halvparten skrittende frem og tilbake med manuskipt i hånden. Motivert av muligheten for en rask exit lærer jeg mine linjer på et par minutter og stiller meg ivrig opp ved siden av kameracrewet. Første avlevering er bare halvgod. I min iver blir ordlyden en litt annen enn den i manus. Andre forsøk er regelrett patetisk og jeg går i meg selv for å finne fokus. Det hjelper. Alle gode ting er tre. På tredje "take" er Jack akkurat den entusiastiske helsefantasten TV-shop trenger. En "Ab-Swing-Pro-frelst" Jack, med stramme magemuskler (og da særlig de nedre) og en rygg som nå endelig er skånet for situp'ens uheldige bivirkninger. Regisøren smiler og sender meg videre til en fotograf som tar "mugshots" forfra og i begge profiler. Og det var det! Jack er i boks.
Trodde jeg.
For nå følger 7 1/2 times venting uten annen informasjon enn at jeg ikke kan dra enda fordi det kan bli bruk for meg igjen. Timene sniker seg av gårde mens jeg henger på settet og ser oppfinneren og vitenskapsmannen Dr Mills (den eldste mest akademisk-utseende av oss) stotre seg gjennom manuskriptet sitt (Silence! Roll film! Action! CUT! ...that's OK, you're doing marvelous Hans! Just take it slowly from the start! You'll get it right!) hvor han forklarer "Ab Swing Pro's" fortreffelighet. Jeg studerer en enorm muskelbunt av en nigerianer i bar overkropp som er mer opptatt av å pumpe jern og å flørte med jentene mellom take'ene enn av regisørens beskjeder (og underlig nok er magemusklene ikke spesielt markerte men jeg tviler ikke på at massive biceps også kan selge situpmaskiner). Jeg sier til ham spøkefullt at han vil sette alle oss andre i et dårlig lys og han bryter ut i en voldsom latter (som blotter noen imponerende hvite tenner), tar tak rundt nakken min og gir meg russiske ørevarmere. Et tredvetalls skuespillere er i aksjon på diverse styrkeapperater. Dette er de som ikke fikk prate foran kamera - deres jobb er å demonstrere hvor lite effektive og ikke minst farlige de tradisjonelle styrkerommene er. Timene sniker seg av gårde og et etter et blir apperatene veid og funnet for lett.
Klokken 15 snubler jeg over Annabell og truer med å forlate settet hvis de ikke har tenkt til å bruke meg. Men i dette gamet kommer selv Annabell til kort. Sjefsregisøren er enehersker og vil ikke gi slipp på noen. Jeg akter ikke å forlate mine sårt fortjente 1500 "raske".
Klokken 16 begynner stemningen på settet virkelig å tilsurnes. Flere hadde forestilt seg en langt kortere arbeidsdag og har avtaler å rekke tilbake til. Selv vet jeg at det er en god mulighet for at Camille kan lande på Mumbai Int'l Airport om kort tid. Vi prater med alle unntatt sjefsregisøren som er utilnærmelig - de trekker på skuldrene. Men så får vi beskjed om å gjøre oss klare til den store avslutningen. En etter en skal vi, foran kamera og svinge oss (komfortabelt) opp og ned på "Ab Swing Pro". I alle tenkelige kameravinkler gynger vi frem og tilbake, så lett, så lett - øyblikkets rytter med 1500,- rupier og en utvei fra settet i sikte. Og det blir min tur. Og Jack rir, svinger og gynger uten det minste tegn til ubehag. Og jeg får en "releasekontrakt" i hånden hvor jeg gir tillatelse til at bilder av meg kan brukes til hva som helst "throughout the universe" (en frase som går igjen 3 ganger). Og jeg skriver under for ved siden av står Annabell med mine 1500,- og jeg innser hvilken gjennomført TV-hore jeg har blitt.
Nei, takke seg til. Det får være grenser for hvor lavt man skal synke for å kunne stige til de store høyder.
På den timelange togturen tilbake til riktig side av Mumbai bruker jeg de få våkne øyeblikkene til å fordøye de siste 24 timene. Med dårlig smak i munnen begraver jeg alle ambisjoner om å slå meg fram i Bollywood, Hollywood, Trollywood og alle andre filmsentra som måtte rime på disse. Men innblikket i den skitne virkeilgheten for desperate stjerneaspiranter er noe jeg vil ta med meg videre.
Og noe jeg skal sørge for å skryte hemningsløst av hver gang jeg får sjansen!
/haakon/i/mumbai/
Posts
