Paa siste verset

Etter 3 snaue uker paa den groenne tropeoeya naermer hjemreisen seg med stormskritt. Det vil si.. jeg tar det jo med smaa skritt. Foerst til Tsjekkia, saa til Danmark foer jeg lander paa norsk jord 6. Juli. Faren for kultursjokk ved hjemkomsten er noe jeg tar alvorlig saa jeg har allerede startet den mentale hjemreisen med maaltider paa Pizza Hut og handleturer paa moderne shoppingsentra. I Colombo skorter det ikke paa den slags.

Foer jeg skriver mer: Lonely Planet burde i innledningen til hver guidebok skrive saann omtrentlig dette:

"'X' er et fascinerende reisemaal med noe aa tilby alle og enhver, men har du vurdert aa reise til Sri Lanka i stedet?

og i Sri Lanka-boka burde det ha staatt med fete typer:

"Hvis du tror at du kan reise her i bare tre uker for saa aa forlate landet uten en verkende visshet om at du burde ha blitt lenger, tenk deg om en gang til!"

Men naar det er sagt: den overkommelige stoerrelsen paa oeya gjoer det mulig aa faa med seg mye paa kort tid. Det er ikke veldig krevende (bare ukomfortabelt) for en normalt sprek person aa reise oeya paa langs med buss og tog paa en dag. Da kan man for eksempel gaa i fjellene om morgenen for saa aa nyte ettermiddagssolen paa en tropestrand. Problemet er bare at bortsett fra spennende byer, fjell og strender er det ikke saa veldig mye mer som lokker ved Sri Lanka. Bare teplantasjer, 2000 aar gamle ruiner, buddhisttempler, hindutempler, gode dykkemuligheter, bra surf, mer enn 30 fuglearter som kun finnes her, nasjonalparker med bl.a. ville elefanter og leoparder, nederlandsk, portugisisk og engelsk koloniarv, god mat og et godt utvalg av hoteller og resturanter. Ja, ogsaa glemte jeg nesten: verdens hyggeligste mennesker. Hvorfor skulle turister ha lyst til aa dra hit?

Saa gaar det ikke an aa overse paradokset. Hvordan kan det ha seg at verdens hyggeligste mennesker har levd i borgerkrig de siste tiaarene? Godt spoersmaal. Et jeg paa ingen maate er i stand til aa svare paa naa. Men det er jo andre nordmenn som jobber med den saken. "Errik Saallhim and Viidar Hellgsen" for aa nevne to navn som er allemannseie. Noen lyser opp naar de hoerer at vi er norske. Flere vil haandhilse. En gammel mann tok hendene mine i sine, saa paa meg med taarevaate oeyne og takket meg for alt godt landet mitt hadde gjort her. Saerlig tamilene, hvorav mange har familie og bekjente i Norge, er takknemlige. Norske media har saa vidt jeg har faatt med meg gitt inntrykk av at den norske freddelegasjonen har gjort seg upopulaer blant den singalesiske majoriteten her nede. At de beskylder nordmennene for aa vaere partiske i tamiltigrenes favoer. Det stemmer nok at singaleserne er mer reseverte men ogsaa mange av dem takker oss, som om vi ved aa vaere foedt i Norge er fredens budbringere.

Som da jeg reiste i Kashmir sitter jeg med inntrykket av at folk er utrolig lei krig og naa mer enn noe annet oensker aa legge fortiden bak seg. Det er omtrent 3 aar siden det var alvorlige brudd paa vaapenhvilen og folk vaager aa haape igjen. Paa Jaffna bygges det og internasjonale hjelpeorganisasjoner er paa banen. Paa A9, hovedveien nordover paa oeya som igjen er aapen for ferdsel (ogsaa gjennom de LTTE-kontrollerte omraadene i Vanni-regionen) farter moderne hvite firehjulsdrevne pickup-trucker opp og ned med enorme antenner festet i grillen og flagg vaiende bak. De tilhoerer FN, Care, Roede kors, Redd barna og en rekke andre non-profit organisasjoner. EU er involvert i flere gjenoppbygningsprosjekter. En skole her. Et boligomraade der. Men enda er ruinene dominerende i landskapet. Og skilt advarer mot aa bevege seg av veien. Store omraader er enda minelagt og for deler av disse finnes ingen minekart til aa bistaa mineryddere.

----- --- --- -- -- -- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -
Dette er hva jeg rakk aa skrive i dag 22.6. Jeg flyr ut i morgen tidlig og vet ikke naar jeg vil faa tid til aa fullfoere teksten. Legger derfor ut det som er. Fortsettelse foelger!
----- --- --- -- -- -- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Farvel til India

Vel igjennom innsjekking, immigration og toll paa Chennai International Airport har jeg 35 rupier til overs og noen minutter aa slaa ihjel foer jeg maa melde meg ved gaten. Ergo, jeg har tid til aa spytte ut noen svaert ureflekterte refleksjoner over indiaturen foer jeg fortesetter til Sri Lanka.

Aller foerst en liten oppdatering:
I forrige innlegg avsluttet jeg optimistisk med at karmaregnskapet naa nok er i balanse. Vel, den gang ei. Etter en snartur innom Puri ankom jeg Chennai i gaar kveld og sjekket mail for foerste gang paa et par dager. En kryptisk mail fra VISA ga meg bange anelser og da jeg sjekket paa nettbanken gikk det kaldt nedover ryggen paa meg. Kontoen sto 14500,- i minus. En rask sjekk av siste bevegelser viste at noen har misbrukt det foerste kortet jeg mistet og meldte stjaalet. Den 2. og 3. Juni var det gjort 8 transaksjoner som tappet kontoen for totalt 27000,- kroner! Sagaen fortsetter.

En telefon senere er jeg imidlertid litt roligere igjen. DNBNor ser ut til aa legge seg rimelig flate og sier det skal vaere en relativt grei sak for meg aa faa erstattet tapet (bank i bordet).

Har hatt SMS-kontakt med Amund som i dag tidlig kom fram til Colombo og er innlosjert paa hotell der. Regner med aa vaere framme selv ca kl 14, norsk tid.

Etter alt det som har skjedd den siste maaneden kan jeg ikke med haanda paa hjertet si at jeg er fryktelig lei meg for aa dra videre. 4 1/2 maanedes reising i India kan vaere en temmelig intens affaere, saerlig naar ting gaar i staa. Men paa lokaltoget fra Chennai sentrum ut til flyplassen i dag tidlig slo det meg at jeg var spent paa hvordan det ville bli aa reise i Sri Lanka. Eventyret og spenningen ved selve reisingen i India er mye mindre enn det var den foerste tida (med unntak av det kicket jeg naa faar av aa sjekke hvorvidt jeg fortsatt er i besittelse av lommeboka). Inntrykkene treffer ikke saa hardt lenger og det er i grunnen ganske trist. Slik var det da ogsaa sist, men jeg hadde ikke foer satt meg paa flyet hjem til Norge foer jeg begynte aa planlegge neste tur. Jeg er sikker paa at jeg ikke er ferdig med India enda.

Det er det.. tiden og rupiene er ute. Neste gang dere hoerer fra meg er det fra Sri Lanka.

/haakon/i/chennai/

Femme fatalt følge

"Hold deg unna Kashmir!" sa mor.
"Ta vare på sakene dine!" sa far.
"Jada, jada..." sa Haakon og var på vei til India.

At jeg avla Kashmir et besøk har jeg for lengst innrømmet og hele den historien burde ha vært fortalt på disse sidene (enda kan den kanskje dukke opp). Men hvis det er en rød tråd i det som følger her så tar den heller utgangspunkt i den andre av de to formaningenene (og min fars viftende pekefinger). Dette er en skildring av ulykker, og de vet vi jo, kommer sjelden alene.

Når min far valgte sin avskjedsformaning var det nok ikke helt uten kjennskap til mine svakheter. Jeg innrømmer gjerne at jeg har et ikke helt ufortjent rykte på meg for å være en smule distré. Fåglarne vet hvor mange poser med gymtøy jeg la igjen på skolen opp gjennom årene, og jeg har for lengst sluttet å kjøpe solbriller andre steder enn på bensinstasjoner. Det er ikke at jeg er skjødesløs... eller... kanskje er jeg litt skjødesløs også (ting er jo tross alt bare ting), men jeg skylder heller på en noe begrenset simultankapasitet. Ja, jeg velger å skylde på simlutankapasiteten. Det gikk jo bra med meg helt til Camille kom! (Og hvis du enda ikke vet hvem Camille er, les det første av Bollywoodinnleggene igjen).

Da er vi der vi slapp sist. En fersk Bollywooddebutant, nettopp ferdig med 24 timers sammenhengende jobbing, er tilbake på hotellrommet hvor han heller i seg svart kaffe for ikke å sovne av fordi han venter besøk. Og i 22-tiden er han heldigvis enda bevisst for nå banker det på døren og der står hun med lett bustete, kort, gulrotrødt hår, med svetteperler i panna, med "hønsenetting" på ryggsekken og med et småskremt blikk som kan tilskrives en drøyt timelang taxi(tor)tur. Men hun har også et bredt smil på lager og det er det første han ser når han svinger opp døra. I ettertid kan jeg se at den smilende rødluggen i døråpninga (i dette landet hvor alt handler om skjebne og karma) burde ha vært tolket som en kosmisk varsellampe. "Fare, fare!", sto det å lese i den bustete panneluggen.

Joda far, dette pratet om skjebne og simultankapasitet ligner veldig på ansvarsfraskrivelse. Jeg ser det. Og jeg var jo tross alt alene da den første ulykken inntraff.

Jeg var alene for første gang etter Camille kom. De siste par dagene hadde vi vandret en god del omkring i Bombay. Vi hadde pratet i timesvis på kaféer om gammelt og nytt og vi hadde lagt planer for turen videre. Vi hadde kjøpt billetter; i første omgang bussbilletter til Indore og togbilletter videre derfra til Bhopal og Agra. Billettene tok jeg vare på - i lommeboken min, der jeg alltid oppbevarer den slags.

Nå var jeg imidlertid ute på egenhånd for å ordne med en annen billett, nemlig flybilletten min hjem fra Sri Lanka (som må modifiseres ettersom jeg hopper av i Praha i stedet for å følge flyet hele veien til Oslo). Med oppdrag utført hos STIC Travels (Kilroys indiske samarbeidspartner) tar jeg en svipptur innom en minibank og tanker opp lommeboka med omkring 1500,- kroner før jeg setter meg i en taxi som kommanderes tilbake til hotellet der Camille venter og utsjekkingsfristen nærmer seg. Det er etter å ha klatret de 5 etasjene opp til Hotel Sea Shore, når Camille spør om klokkeslettet på den ene togbilletten, at jeg oppdager at jeg ikke lenger har hverken billetter eller lommebok.

5 minutter tidligere hadde jeg, kanskje noe uberettiget, latt skjellsordene hagle over taxisjåføren som jeg mente tok meg på en ekstra sightseeing for å få fart på takstameteret. Jeg hadde nærmest kastet pengene etter ham i irritasjon (over å måtte betale 7 kroner i stedet for 5 - ja man blir farlig fort vant til lokalt prisnivå). Hvor lommeboka ble av vet jeg ikke. Kanskje forlot den aldri taxien. Det som er sikkert er at et sted mellom taxien og hotellet skiftet en lommebok eier og noen ble 15000 rupier (og et snart sperret VISA-kort) rikere.

Det som følger er et rotterace av en dag med timer i kø hos indisk byråkrati, først hos politiet hvor jeg skaffer rapporten påkrevd av reiseforsikringen, så på jernbanestasjonen der vi maser oss til duplikatbilletter og midt oppi dette telefoner til VISA, GjensidigeNOR og Europeiske (jeg takker sistnevnte av hele mitt hjerte for upåklagelig service). Bussbilletten hadde jeg heldigvis oppbevart løst i en annen lomme så når klokken nærmer seg 18 er vi ombord en "Indore Express Deluxe Sleeper Coach" og gratulerer oss selv med hvor godt vi taklet krisen vi var utsatt for.

Igjen følger gode dager. Jeg tar på meg rollen som erfaren indiafarer og lærer villig bort til Camille om alle farene som lurer på en backpackers vei. Første leksjon er at langt fra alle som tar kontakt har hederlige hensikter og at det av og til kan lønne seg å ikke virke alt for tilnærmelig. Jeg fremstår som kald og kynisk i forhold til den strålende og utadvendte Camille og spekulerer for meg selv over hvor lenge hun vil orke å besvare hvert "excuse me, madam!" på et høflig vis.

Vi følger et ganske intenst program. Camille har nemlig ikke mer enn 3 uker før hun må tilbake til London. Første stopp er Mandu, en overbefolket, 3-4 timer lang busstur fra Indore - en busstur Camille insisterer på at hun nyter. Hun smiler (urovekkende mye, synes jeg) til alle, alle smiler bredt tilbake og en nybakt mor uten sitteplass dumper avkommet sitt i fanget hennes, hvilket resulterer i komplett hjertesmelt. Det er India-up-close. Noe helt annet enn vestligvendte Mumbai. Og Mandu er flott med ruiner og utsikter og en BJP-politiker/autorickshawsjåfør/busseier/butikkeier som elskverdig inviterer oss hjem til te og senere til en Hanuman-puja, allsang til ære for Vishnuinkarnasjonen Ramas trofaste sidekick, apeguden Hanuman.

I Sanchi, en dagstur fra Bhopal, bruker vi dagen til å studere buddhist-stupaer, store søyler som symboliserer Buddha. Vi har byen for oss selv; fornuftigere turister gjør som det står i Lonely Planet og kommer på besøk mellom september og februar. Men vi trosser de noen-og-førti varmegradene og Camille passer på at jeg bruker solfaktor og jeg har ingen som helst grunn til å tro at flere uhell ligger og venter på meg.

Camilles eneste bidrag til reiseruta var å kreve en stopp i Agra og jeg kunne ikke godt nekte henne det, selv om det er et ubestridelig faktum at verdens kanskje mest berømte turistattraksjon, Taj Mahal, ligger i en av verdens ufyseligste byer. Jeg kunne styre min begeistring over å dra tilbake dit. Mine to år gamle minner fra dette ormehullet av en by er ikke all verden. Noen av Indias mest utspekulerte, lurendreiende, dollarjegere holder til her for i Agra renner turistene inn med fly, tog og buss hver eneste dag. Men også Agrabesøket blir en suksess. Både Camille og jeg står lamslått (av æresfrykt, ikke heteslag) foran Taj'en og vi tar alle de obligatoriske bildene og stiller villig opp for indiske familier som heller vil ta bilder av oss enn av marmormammutmausoleet. I Agra får jeg også avtalt med VISA hvordan de skal få levert et nødkort til meg slik at jeg har noe å leve på når jeg går tom for kontanter (som jeg var forutseende nok til å gjemme unna i ryggsekken), og deretter Camilles goodwill. Kortet skal leveres til Hotel Alpine i Darjeeling (Vest-Bengal) hvor vi etter planen sjekker inn om en uke.

Det skulle vise seg å være umulig å få togbilletter direkte fra Agra til Varanasi og det var ingen busser på strekningen fikk vi vite, så vi legger inn en svipptur til Delhi (mitt 5. besøk i hovedstaden på denne turen) hvor vi kan kjøpe billetter på turistkvote. Nå regner du vel med at det er på tide med et uhell igjen, men til og med Main Bazaars frenetiske kaos takler vi med stil. Uhellene, ulykkene, de motbydelige "u"-ordene nærmer seg derimot med stormskritt. Det første av dem er da også relativt uskyldig.

På nattoget til Varanasi våkner jeg opp om morgenen og konstanter at noen har lagt elsk på de spesialsnekrede Pondicherry-sandalene mine. Så mye falt de i smak at vedkommende gjorde seg til tyv (men det er vel ikke usannsynlig at han var det allerede... kanskje var det samme person som stakk av med den lille ryggsekken min på samme toget for to år siden). Jeg konstanterer at favorittsandalene mine er borte og fisker ut andrevalget fra ryggsekken... de gamle sliterne jeg heldigvis ikke har fått meg til å hive enda.

Varanasi har jeg skrevet nok om før. Det er en by man ikke kan tillate seg å sløyfe hvis man er i nærheten (og nærhet er et relativt begrep som i India betyr en tolv timers togtur eller mindre). Nå ser det imidlertid ut som at Indias intense bombardement av sansene endelig har tæret litt Camilles entusiasme. Vel installert på et hotellrom (et rom som skal ha tilhørt maharajaen av Jaipur) med fantastisk utsikt over Ganges og ghatene venter jeg forgjeves på et "wow!" eller i det minste et lite gisp. Men Camille synker komatøs sammen på sengen. En uutholdelig varm natt på toget har satt sine spor, et tog vi bare så vidt rakk og derfor hoppet på i gal ende slik at vi (med ryggsekker) måtte presse oss gjennom 10+ overfylte vogner for å komme til vår egen. Men min gjensynsglede er det ikke noe i veien med. Jeg lar Camille sove og vandrer av sted ut i gamlebyens smug.

Neste dag kvikner Camille til igjen, men jeg observerer, med et snev tilfredsstillelse, at hun er blitt litt mer tilbakeholden ovenfor fremmede. Bevares, hun smiler og ler, men "fresh-off-the-boat"-auraen falmer, og lunta hennes er kortere med de som tar seg friheter. Vi vandrer rundt i gatene og på ghatene men holder oss mest i skyggen og studerer det sløve sommerlivet. Den magiske byen har forventet effekt på Camille. Hun elsker den. Men det er varmt. På dagtid, når sola står høyest og 46 varmegrader jobber på spreng, er byen så godt som dø. Heller ikke nettene bringer særlig trøst med et minimum av 29 grader og hyppige strømbrudd som stopper takvifta. Så det er uungåelig at vi drømmer om Darjeeling der oppe i fjellene. Men før vi kommer oss videre skal Varanasi gi meg en omgang juling.

En kveld, idet vi skal til å vandre hjemover etter å ha spist middag på en pizzeria, innser jeg at jeg på et tidspunkt har forlagt speilreflekskameraet mitt. Fly forbanna på meg selv løper jeg tilbake til internettkaféen vi hadde besøkt før middag. Jeg vet det var der jeg hadde kameraet sist. To timer har gått. Det er ikke der lenger. Jeg vil aldri se det igjen.

Og bare for å understreke at jeg enda ikke har nådd bunn pådrar jeg meg i løpet av de neste dagene både bihulebetennelse og "prickley heat", et rødt utslett over hele overkroppen forårsaket av ekstrem hete og svette fanget under huden. ...å som jeg ønsker Darjeelings rene, kjølige fjelluft hjertelig velkommen.

Men i Darjeeling har monsoonen meldt en unormalt tidlig ankomst. Det regner og tåken ligger som en tjukk grøt utenfor vinduet på hotellrommet vårt (et vindu som ellers ville ha gitt oss en fantastisk utsikt til verdens tredje høyeste fjell Khangschendzonga (8598m)). Etter å ha ankommet konstanterer jeg at backupkameraet mitt, et kompakt digitalkamera, er på streik og bare sporadisk velger å lystre knappene sine. Camille trøster meg med at jeg skal få et sett av hennes bilder og jeg tenker ikke mer over det. For i Darjeeling kommer et bud fra VISA med et nytt kort til meg og en lege gir meg antibiotika som ser ut til å virke med en gang. Igjen går ting min vei. En dag ser himmelen til og med ut til å klarne opp, men når vi forlater Darjeeling etter en uke er det uten å ha skimtet Himalaya. Vi har derimot drukket fenomenal te (sier de som forstår seg på det).

Vi nærmer oss slutten på turen vår sammen. Mens jeg skriver dette er Camille tilbake i Bombay og i natt flyr hun til London via Bangkok. Jeg har noen dager på egenhånd før jeg forlater India til fordel for Sri Lanka og en ny (og forhåpentligvis mer lykkebringende) reisepartner i form av min gode venn Amund. Men nå har jeg hoppet over den store finalen. Historien er enda ikke ferdig fortalt.

Calcutta er forholdsvis nære Darjeeling, dvs 3-4 timer med jeep + ca 12 timer med buss. Det er vår siste felles etappe. Framme i Calcutta har Camille bare noen få timer til gode før hun har togbillett tilbake til Bombay. Vi finner et hotellrom til meg i Chowringhee (Calcuttas backpackersentrum) og vi bytter tilbake til sommerklær før vi legger ut med ferge over Hooghlyelven til Howrah jernbanestasjon. Det er like etter at vi har hoppet på fergen, og i det den legger fra kai, at jeg kjenner det som truer med å være nådestøtet. Sidelommen på shortsen min er tom. TOM! Den nye lommeboken min borte vekk. Jeg kan ikke annet enn å le en trist, trist latter. Denne gangen kan jeg i alle fall rutinen ved tap av lommebok.

I dag er det søndag. VISA har lovet meg et nytt kort innen tirsdag ettermiddag. De har allerede skaffet meg nødkontanter som supplerer det Camille var storhjertet nok til å hjelpe meg med før vi tok farvel. Jeg lider ingen nød. Jeg har kjøpt meg ny lommebok (prutet ned fra 120 til 80 rupier) og jeg vokter over den med mitt liv. Nå ja, en sannhet med modifikasjoner. Jeg har tross alt ikke mistet noe som virkelig betyr noe. Kontanter, kameraer og VISA-kort kan alle erstattes. Og når jeg velger å berette om denne tapskavalkaden til dere så er det fordi jeg, når jeg ser tilbake på de siste ukene, har hatt det fantastisk bra likevel. Så får jeg heller ta skammen og vitsene med hevet hode. Men jeg velger å tro at det er over nå. At rødluggens retur betyr at balanse er opprettet i karmaregnskapet, og at jeg kanskje til og med har jobbet meg litt opp på plussiden.

/haakon/i/calcutta/

24 timer i Bollywood
- De 12 siste

Jeg har allerede startet med en løgn. Kall det ønsketenkning eller selvbedrag, men tittelen til denne teksten er relativt uegnet. De tolv timene jeg skal skrive om her har ikke all verden med Bollywood å gjøre. Men som jeg nevnte avslutningsvis i den forrige teksten har ikke vi vordende skuespillere råd til å være kresne med hvilke roller vi tar. Du kan kalle det å synke lavt men jeg kaller det en kamp for å overleve i en beinhard industri. Man må gjøre det som gjøres må, om det så er en reklame for situp-maskinen "Ab Swing Pro" for indisk TV-Shop.

Jeg hadde ikke før trått ut av rollen som britisk soldat før Annabell, godt fornøyd med min innsats og etter å ha inspisert magemusklene mine, la dette illeluktende tilbudet på bordet. Klokken var nå omkring 06, filmingen skulle starte kl 09, på Aquarina Club, et fasjonabelt rekreasjonssenter for velbeslåtte mumbaiboere. Jeg må ha rynket litt på nesen, men så kom de magiske ordene: "du er garantert 1000 rupier, 1500 hvis du blir valgt til å snakke foran kamera". 1500 rupier (ca 250 kroner) er ikke en sum å kimse av. Det er omtrent hva en indisk arbeider kan regne med i månedslønn - det er en uke på hotell i Mumbai (to uker et annet sted) - det er 15 halvlitere øl i Mumbai (40 i Goa) - og det er en togtur herfra til Darjeeling. Og når sant skal sies var jeg litt smigret over at sixpacken min var vurdert og funnet en TV-Shop-reklame verdig. Jeg sa ja og etter en rask frokost på settet satt 8 stykker av oss i autorickshawer på vei til neste oppdrag.

Aquarine Club ligger som en noe inneklemt oase mellom grå og kjedelige leilighetsblokker og med Mumbais slum bare et anabolt spydkast unna. Her plasker ivrige, feite overklassebarn i bassenget fra 07 til 08 mens mødre og fedre leser aviser i resepsjonen. Forretningsmenn spiller morgensquash og på matter på taket spreller yogaentusiaster seg opp i stillinger jeg har vondt for å tro at menneskekroppen er konstruert for. På parkeringsplassen utenfor hviler importerte europeiske biler seg og på denne dagen, i rom 10, hviler en utslått gjeng forhenværende britiske soldater, noen på senga, noen på gulvet og en på balkongen. Noen jenter er da også her (for Ab Swing Pro er like vel egnet for begge kjønn). Og ved siden av svømmebassenget er et produksjonsteam i gang med å sette opp kameraer. Dette registrerte jeg da jeg, overbevist om at 2 timers søvn ville gjøre mer ugagn enn godt, utforsket de nye omgivelsene i morgensolen.

Som innleid fotsoldat i Mumbais TV- og filmindustri befinner man seg i et overveldende og uoversiktelig maskineri med langt dårligere informasjonsflyt enn selv en rekruttskole i det norske forsvaret kan vaere bekjent med. Annabell hadde gitt inntrykk av at dette skulle være en rask affære: inn, filme, ut, hjem, sove. Når klokka nærmer seg 09 og antallet "Ab Swing Pro-brukere" har økt fra 8 til nærmere 50 begynner jeg å få bange anelser. Men etter en dusj føler jeg nye krefter og ny optimisme innta legemet og en halvtime senere har jeg allerede vært gjennom make-up, er kledd opp i tights og singlet og står med et manuskript i hånden. Det er nå det gjelder! Det er dette jeg om få år skal se tilbake på som springbrettet for min karriere! Jeg titter på manuskriptet. Mitt navn er Jack!

"What I like the best about the "Ab Swing Pro" is the enjoyable swing. It is easy to use and very comfortable. And it is really effective, especially on the lower abdomen. If you use it 8-10 minutes a day you are bound to get good results.

I find doing crunches in the gym is very tiring. With the "Ab Swing Pro" situps are comfortable and effective. It is fun and I am very happy"

Ikke all verden å jobbe med, men jeg føler meg sikker på at jeg kan gjøre en Jack-tolkning "Ab Swing Pro" verdig.

Klokken er 1000 og Aquarina Club surrer av John'er og Jerry'er og Cindy'er og Chloe'er og andre innehavere av amerikanske navn og påfallende aksenter, alle i kreative gymantrekk, og ca halvparten skrittende frem og tilbake med manuskipt i hånden. Motivert av muligheten for en rask exit lærer jeg mine linjer på et par minutter og stiller meg ivrig opp ved siden av kameracrewet. Første avlevering er bare halvgod. I min iver blir ordlyden en litt annen enn den i manus. Andre forsøk er regelrett patetisk og jeg går i meg selv for å finne fokus. Det hjelper. Alle gode ting er tre. På tredje "take" er Jack akkurat den entusiastiske helsefantasten TV-shop trenger. En "Ab-Swing-Pro-frelst" Jack, med stramme magemuskler (og da særlig de nedre) og en rygg som nå endelig er skånet for situp'ens uheldige bivirkninger. Regisøren smiler og sender meg videre til en fotograf som tar "mugshots" forfra og i begge profiler. Og det var det! Jack er i boks.

Trodde jeg.

For nå følger 7 1/2 times venting uten annen informasjon enn at jeg ikke kan dra enda fordi det kan bli bruk for meg igjen. Timene sniker seg av gårde mens jeg henger på settet og ser oppfinneren og vitenskapsmannen Dr Mills (den eldste mest akademisk-utseende av oss) stotre seg gjennom manuskriptet sitt (Silence! Roll film! Action! CUT! ...that's OK, you're doing marvelous Hans! Just take it slowly from the start! You'll get it right!) hvor han forklarer "Ab Swing Pro's" fortreffelighet. Jeg studerer en enorm muskelbunt av en nigerianer i bar overkropp som er mer opptatt av å pumpe jern og å flørte med jentene mellom take'ene enn av regisørens beskjeder (og underlig nok er magemusklene ikke spesielt markerte men jeg tviler ikke på at massive biceps også kan selge situpmaskiner). Jeg sier til ham spøkefullt at han vil sette alle oss andre i et dårlig lys og han bryter ut i en voldsom latter (som blotter noen imponerende hvite tenner), tar tak rundt nakken min og gir meg russiske ørevarmere. Et tredvetalls skuespillere er i aksjon på diverse styrkeapperater. Dette er de som ikke fikk prate foran kamera - deres jobb er å demonstrere hvor lite effektive og ikke minst farlige de tradisjonelle styrkerommene er. Timene sniker seg av gårde og et etter et blir apperatene veid og funnet for lett.

Klokken 15 snubler jeg over Annabell og truer med å forlate settet hvis de ikke har tenkt til å bruke meg. Men i dette gamet kommer selv Annabell til kort. Sjefsregisøren er enehersker og vil ikke gi slipp på noen. Jeg akter ikke å forlate mine sårt fortjente 1500 "raske".

Klokken 16 begynner stemningen på settet virkelig å tilsurnes. Flere hadde forestilt seg en langt kortere arbeidsdag og har avtaler å rekke tilbake til. Selv vet jeg at det er en god mulighet for at Camille kan lande på Mumbai Int'l Airport om kort tid. Vi prater med alle unntatt sjefsregisøren som er utilnærmelig - de trekker på skuldrene. Men så får vi beskjed om å gjøre oss klare til den store avslutningen. En etter en skal vi, foran kamera og svinge oss (komfortabelt) opp og ned på "Ab Swing Pro". I alle tenkelige kameravinkler gynger vi frem og tilbake, så lett, så lett - øyblikkets rytter med 1500,- rupier og en utvei fra settet i sikte. Og det blir min tur. Og Jack rir, svinger og gynger uten det minste tegn til ubehag. Og jeg får en "releasekontrakt" i hånden hvor jeg gir tillatelse til at bilder av meg kan brukes til hva som helst "throughout the universe" (en frase som går igjen 3 ganger). Og jeg skriver under for ved siden av står Annabell med mine 1500,- og jeg innser hvilken gjennomført TV-hore jeg har blitt.

Nei, takke seg til. Det får være grenser for hvor lavt man skal synke for å kunne stige til de store høyder.

På den timelange togturen tilbake til riktig side av Mumbai bruker jeg de få våkne øyeblikkene til å fordøye de siste 24 timene. Med dårlig smak i munnen begraver jeg alle ambisjoner om å slå meg fram i Bollywood, Hollywood, Trollywood og alle andre filmsentra som måtte rime på disse. Men innblikket i den skitne virkeilgheten for desperate stjerneaspiranter er noe jeg vil ta med meg videre.

Og noe jeg skal sørge for å skryte hemningsløst av hver gang jeg får sjansen!

/haakon/i/mumbai/

24 timer i Bollywood
- De förste 12

Mye kan skje på kort tid og det skal være sikkert og visst at mye har skjedd siden jeg lot höre fra meg på disse sidene sist. Uff nei.. jeg klarer ikke å holde på spenningen. Så la meg si det med en gang: Om noen få måneder vi millioner av mennesker ha sett meg på kinolerretet. Titalls, om ikke hundrevis av millioner vil feste seg ved den kjekke soldaten med det voldsomme kinnskjegget som kommer löpende ut av bordellen i det historien nærmer seg klimaks. Men jeg har begynt å fortelle historien i gal ende. La oss gå noen dager tilbake i tid!

Goas strender er fortryllende. Det kan ingen si noe på. OK, Goa er kanskje ikke India slik hardbarkede Indiaentusiaster ser det. Men i en strandhytte på stylter ved det Arabiske hav er livet fryktelig enkelt å leve. De daglige dilemmaer begrenser seg gjerne til spörsmål som: "Skal jeg bade för eller etter frokost?" og "Holder det med et naanbröd til hai tandoorien, eller skal jeg være sikker og bestille to?" Her er det ikke forventet at man skal gjöre noe som helst annet enn å nyte tilværelsen, og det er en viss fare for at jeg ville fortsatt med denne hedonistiske livsförselen en god til stund om ikke ei australsk jente hadde gjort det nödvendig for meg å vende tilbake til "den Virkelige Verden". Nå ja, å kalle Mumbai for "den Virkelige Verden" er en dröy påstand. Det viste seg vel egentlig at jeg bare bevegde meg fra en dröm til en annen. Men hvem er denne jenta fra der nedenunder, spör du? La oss gå enda lenger tilbake i tid.

Det var i 1999 at jeg, etter å ha gjort mitt for konge og fedreland (og deretter Securitas), kjöpte meg en ryggsekk og flöy til Australia. Der studerte (og studerer enda) min gode kusine Eline medisin på den norske stats regning. Og der ble hun og jeg invitert til å feire jul hos familien til Camille, ei av Elines beste venninner. Det ble kanskje den mest minneverdige julefeiringen så langt for min del. Julen '03 ble også spesiell for nå var tidspunktet kommet for å gjengjelde gjestfriheten. Camille, nå bosatt i London, kom på besök til min tante og onkel i Manstad, ved Fredrikstad, og ble introdusert for slekt, akevitt og ribbefett. Akevitten gikk radig unna (beklager virkelig det, onkel Jon!) og etterhvert som flaskene ble tommere syntes det klarere og klarere for Camille og undertegnede at vi skulle få til å mötes i India på vårparten. Og ganske riktig, på kvelden den 6. mai möttes vi igjen på et overpriset hotellrom i bydelen Colaba i Mumbai, forhenværende Bombay.

Men historien jeg vil fortelle her handler i all vesentlighet om dögnet för Camille gjorde sin entré. Det har seg nemlig slik at jeg dagen för, d.v.s. i 13-tiden den 5. hadde vært og sjekket epost og konstantert at Camille ville bli minst et dögn forsinket i forhold til den opprinnelige reiseplanen. Altså: jeg hadde et dögn og slå ihjel på egen hånd. Ute på gata igjen vifter jeg bort tiggere, trommeselgere, hasjlangere og lurendreiere av ymse slag i det jeg hörer et "excuse me" som skiller seg fra de andre i at det höres genuint höflig ut. Forblöffet fjerner jeg mentale skylapper og stopper opp. Slik oppdaget jeg Annabell ("Model-Co-Ordinator") et par sekunder etter at Bollywood hadde oppdaget meg.

Lonely Planet, globetrotternes store hakkespettbok, opplyser at folk fra vesten er ettertraktet som statister i Bollywoodsammenheng, men alt handler om å bli sett på gata. Denne karen var på riktig sted til riktig tid og jeg forsto at Annabell med lang fartstid i bransjen med en gang kunne gjenkjenne talent når hun hadde det foran seg. Hun var nemlig snar med å legge et tilbud på bordet: Bollywood ville gjerne at jeg skulle gjöre en tolkning av en britisk soldat. Alt jeg hadde å gjöre var å möte ved kinoen Regal, kl 17. De ville sörge for transport, mat, drikke og et saftig salær på 500 rupier. Hvordan kunne jeg si nei til noe slikt? Kort tid senere satt jeg i en jeep på vei til Film City, verdens störste produksjonssenter for film og arbeidsplass for noen av denne klodens aller mest berömte mennesker.

På dette tidspunktet burde jeg kanskje innrömme at jeg har unnlatt å fortelle et par detaljer: 1) Jeg var kun en av 30 "male westerners" huket inn fra gata denne dagen og 2) Jeg vil nok ikke være veldig sentral i den ferdige scenen. Men ikke fnys av den grunn, vi må alle starte et sted og jeg tror bestemt at 1857: The Rising, en sann historie om Mangal Pandey og 1857-oppröret mot det britiske styret, blir en film å regne med når den etter planen har internasjonal release 26.1.05. Lagaan gjorde suksess verden over med en lignende historie fra samme tidsepoke og hovedrolleinnehaveren i de to filmene er den samme, nemlig Bollywood Superstar Amir Khan. Med seg i "The Rising" skulle han egentlig hatt tidligere Miss World, Aishwarya Rai (kjent fra megaproduksjonen Devdas vist på NRK2 i fjor höst). Hun trakk seg riktignok, men filmen har andre store navn å by på, og da spesielt gledelig for min del, min egen Bollywoodfavoritt, Rani Mukherji. Som seg hör og bör for en Bollywoodfan ble jeg rimelig paff da jeg fant ut at jeg kunne risikere å möte både Amir og Rani på settet. Det slo meg ikke en gang at det kunne være en mulighet for at jeg skulle opptre i samme scene som de to.

Forestill dere en liten indisk by på midten av 1800-tallet. Det finnes ingen elektrisitet men fakler og fullmåne gir atmosfærisk belysning av enkle jordhytter med stråtak, noen trehus og en og annen större mursteinsfasade. Hovedgaten strekker seg mellom kremmerboder, håndverkere og butikker för den åpner seg i en stor plass. På plassen står noen storslåte hestekjerrer, et par hester og en og annen sovende ku. Men på motsatt side av plassen ligger den störste og mest innbydende konstruksjonen av alle, et horehus. Der inne finnes de vakreste indiske kvinner og de er der kunne for å tilfredsstille 30 britiske offiserer, soldater og sivile hvorav noen ligger lettere henslengt på madrasser (i diverse tilstander av av- og påkleddhet), mens andre konverserer over whiskyglass (i diverse tilstander av rus). Det er da det bryter lös... ikke alle hörer det forst, men de som befinner seg nærmest inngangen (bl.a. en ung soldat med et voldsomt kinnskjegg) legger merke til at noe er på gang utenfor. Nysgjerrige tar de et par skritt mot döra og titter ut. Der ser de först noen av etablissementets ansatte komme löpende mot inngangen, i blant dem den vakreste piken av dem alle. Når disse vettskremte jentene har kommet seg inn i sikkerhet ser britene den överstkommanderende i slosskamp med en indisk mann, hvilket er direkte uhört! Forvirret over at et av disse "dyrene" i det hele tatt våger å legge hånd på en hvit mann nöler de noen sekunder för de tar til handling. Men mens britene nå tyter ut döra kommer offiseren dem i möte, i panisk flukt med det indiske monsteret hakk i hæl.

Det indiske "monsteret" spilles av Amir Khan. Den vakre piken av Rani Mukherji. Og soldaten med kinnskjegget i inngangspartiet, som må ta et skritt til siden for begge de to ovennevnte spilles av Haakon Aasprong. Jeg forventer ikke at mange vil verdsette wow-faktoren i dette men det er omtrent som om jeg skulle ha gjort en scene med Nicolas Cage og Angelina Jolie.

Når det er sagt så var det å være på et filmsett en opplevelse i seg selv. Vi tredve britene ble raskt loset gjennom kostymelager og make-up (hvor jeg fikk tigget meg til noen enorme kinnskjegg) og dannet oss en slags base hvor vi underholdt hverandre med historier mens vi ventet på at vi skulle i ilden. Noen hadde hatt småjobber för og en og annen levde til og med av å være statist. Alle var dog skjönt enige om at dette var det störste de hadde vært med på filmmessig, og det hjalp på humöret når ventingen ble vel lang. For det ble en del timer venting. Vi hadde imidlertid muligheten til å bevege oss ut på settet og bivåne superstjernene i aksjon. Der gikk unge menn gikk rundt og böd oss på chai fra store brett og unge indiske jenter holdt oss oppdatert på stjernesladderfronten. Og för vi visste ordet av det (da klokken var omtrent 03) gikk beskjeden ut om at de britiske soldatene måtte melde seg i make-up for en siste sjekk. Nå var det vår tur!

På plass i bordellen ble vi tildelt posisjoner og bevegelsesmönstre. Etter först å ha blitt plassert på balkongen i annen etasje, for så å ha blitt flyttet ned til bakveggen i lobbyen og deretter til vinduet ved siden av inngangspartiet fikk jeg min endelige posisjon: rett foran döra. Der gjorde jeg mitt "forvirret-litt-forarget-og-en smule-beruset-ansikt" og de andre gjorde sine ansikter til regisören ble fornöyd hvilket han i grunnen ble ganske kjapt. Resultatet er beskrevet ovenfor men jeg tror bestemt at jeg kan anbefale dere å ta en tur på kino også når den tid kommer.

Skal man overleve som ung og lovende skuespiller i Bollywood nytter det ikke å være kresen på tilbudene man tar. Jeg hadde vært usedvanlig heldig og fått en pangstart på karrieren. Nå sto den vanskelige andrefilmen sto for tur.

/haakon/i/mumbai/

Portugisisk hårmote de siste 500 årene

En kort historieleksjon innledningsvis: Da portugiserne kom hit til Goa en gang for snaue 500 år siden var det allerede en del folk her. Noen av dem bodde i byer, og det var vel og bra. Noen av byene var til og med temmelig rike og velutviklede med fort, templer og moskéer. Dette var ikke fullt så bra, syntes nok portugiserne. Men de tok det som var og tenkte de fikk sette sitt eget preg på det. Om de gjorde!

Byen som i dag heter Gamle Goa har en historie som strekker seg tilbake lenge før portugisernes ankomst. Det er riktignok ikke så greit å si noe om denne historien - den hvite mann klarte å utslette de fleste spor. For Iberias stolte sønner kunne ikke finne seg i at deres vasaller var hedninger og at det ikke syntes å finnes grenser for hva de ville tilbe. I 1546 var en jesuittorden på plass. Som ærgjerrige kristne satt de i gang med å spre det gode budskap. Når folk ville høre på, ja så var alt fryd og gammen. Når de av og til ikke ville... vel så fikk man ta til våpen. Men det var jo til deres eget beste.

Gamle Goas hellighet vokste fra år til år. Kapeller, kirker, katedraler og klostre spratt opp. Her en kopi av St. Peterkirken i Roma, der en basillika med restene av Francis Xavier (som etter å ha endt sine dager i en alder av noenogførti år ble gjort til St Francis fordi kroppen hans ikke ville råtne). Men la oss hoppe noen hundre år fram i tid. På 1800-tallet er Gamle Goa en fantastisk by med 250000 innbyggere. Så storslått er den at den sammenlignes med Lisboa. Men det er før kolera melder sin ankomst og utsletter 80% av befolkiningen. De overlevende pakker sakene sine og flytter de 9 kilometrene vest til Panaji, ved Mandovielvens utløp. Panaji blir hovedstad og Gamle Goa, når støvet legger seg, en turistattraksjon.

Men det var ikke historie jeg skulle skrive om. Eller forsåvidt så var det det, men etter dagens besøk i Gamle Goa har jeg blitt veldig fascinert av en bestemt form for historie: endringer i portugisisk hårmote de siste hundre årene. I andre etasje på det arkeologiske museet i Gamle Goa henger nemlig portretter av den ene guvernøren etter den andre, fra tidlig 1500-tall og fram til 1961 da portugiserne ble kastet på dør. Å.. hvilken kilde av for lengst glemte moteuttrykk!

Her kunne jeg fastslå at Vasco da Gama absolutt var en mann av sin tid med et fyldig, firkantet fullskjegg, som også dekker overleppa. Utover 1500-tallet ble skjeggene spissere og noe kortere selv om de absolutt enda må karakteriseres som fullskjegg.

Men så skjer det noe drastisk: mot slutten av århundret endrer bartene karakter. De blir lenger, de snurres og tvinnes mest sannsynlig i voks. Noen dristige menn ofrer fullskjegget for fippskjegg og det slår an! Utover 1600-tallet blir fippskjegg normen. Nå er det fippskjegg og bart. Bart og fippskjegg. Og den moten holder seg lenge, nesten ut hele århundret. For så kommer epoken vi alle helst vil glemme..

Plutselig er hår i ansiktet helt UT, nå skal vi ha så mye hår som mulig PÅ hodet. På starten av 1700-tallet er det kun en ting som gjelder: parykk. Det er her puddelrockerne på 1980-tallet må ha hentet sin inspirasjon. Stort hår, med store krøller og midtskill. Og som ikke ikke dette var nok... Imaget kompletteres med strømpebukser og høyhælte sko.

Halvveis ut i 1700-tallet er det ting som tyder på at folk har hatt tid til å la sitt eget hår vokse ut, og det på bekostning av parykkene. En og annen fester håret i hestehale og i stedet for frakk-strømpebukse faller kombinasjonen jakke-nikkers-strømpebukse i gunst. Mot slutten av århundret begynner det å skorte på dokumentasjon, men ting kan tyde på at ansiktshår igjen var på moten, nå i form av kinnskjegg. Og hvilke kottiser!

Utover 1800-tallet blir det vanligere med kort hår på hodet og bart og fippskjegg er igjen på moten. Forskjellen nå i forhold til tidligere er at det synes å være mye større rom for individuell variasjon. Det kan virke som ansiktshår har blitt et utrykk for individuell identitet. Vi har heldigvis sagt takk og farvel til strømpebuksene. Skal en mann ta seg ut så må han opptre i militær gallauniform, mørk blå i fargen og med så mange medaljer stoffet kan holde.

De siste av Goas guvernører, dvs de som styrte på 1900-tallet fram til 1961, er glattere og strammere. Ikke bare i sørger de for en prikkfri daglig barbering, men håret er kort og ligger pent gredd ned. En av guvernørene er til og med skallet! Hvem vet om det hadde vært mulig for noen få hundre år siden.

Og hvem sa at det er kjedelig å gå på museum?

/haakon/i/panaji/

Hampi og Panaji
- en liten sit.rap.

Så har jeg forflyttet meg fra Bangalores ufyselige, fastfoodtilbedende, asfaltjungel av et drømmeland for unge, IT-formue-aspirerende trend-jockeyer. Hva jeg egentlig brukte dagene der til får jeg skrive om ved en annen anledning for nå går sola snart ned over det Arabiske hav og før den tid skal jeg forsøke å finne meg et litt høyereliggende utsiktspunkt slik at jeg i forgrunnen for solnedgangen får Panajis portugisiske trehusbebyggelse badet i varmt lys.

De siste dagene har jeg derimot tilbragt et godt stykke innlands, i Hampis eventyrlandskap der kampestener ligger strødd rundt på et mystisk vis som jeg ikke kan fatte kan forklares ved hjelp av geologi. Det hadde nok ikke innbyggerne i Vijayanagara-riket heller særlig tro på, da de gjorde Hampi til et hellig sted med omtrent like mange templer som kampestener.

Men nå er jeg altså i Goa. På ti dager har jeg med andre ord reist fra et union territory på østkysten til et union territory på vestkysten. Fra fra falmende fransk forfinethet til passé portugisisk prakt. Og til noen av verdens mest forlokkende strender.

Når det gjelder Mr./ Miss Snowman 2004 er jeg flau for å måtte medelde at jeg ikke fikk inn et eneste bidrag! Her gjør jeg alt jeg kan i interaktivitetens navn bare for å bli oversett på det viset... I skammekroken med dere alle sammen!

/haakon/i/panaji/

Flybillett på impuls

Sånn går det. En ting fører til en annen. Fordi en rickshawwallah ikke visste av det fortet jeg ville til tok jeg en tur for å sjekke mail i stedet. Som jeg pleier tittet jeg litt på Dagbladet i samme slengen. Der snublet jeg over en link til www.flybilligst.com og før jeg visste ordet av det var en flybillett fra Praha til Køben og en fra Køben til Oslo kjøpt og betalt.

Med andre ord: Jeg skal på Roskildefestivalen i sommer!

Det passer bra i og med at flybilletten min hjem til Norge den 23. Juni går via Praha, en by jeg har hørt mye bra om men aldri har fått tatt i nærmere i øyensyn.

Dere er forøvring alle invitert til å feire bursdagen min sammen med meg i Roskilde den 2. Juli!

GALLUP:
Skal du på Roskildefestivalen? I så fall kan jeg sove i teltet ditt? ;) Legg inn ditt svar som kommentar på denne posten!

/haakon/i/bangalore/

Tips til tidsfordriv i Bangalore by

Saa har jeg forflyttet meg til Bangalore, men turisttilvaerelsen har blitt en utfordring for meg etter tre daffe uker i Pondy. Jeg aner rett og slett ikke hva jeg skal ta meg til her. Jeg har gaatt gatelangs og smugtittet paa trendbevisst ungdom som smugtitter tilbake paa meg. Jeg har vaert paa et museum som stolt viser fram akkurat de samme potteskaarene, gudestatuene, miniatyrmaleriene og vaapnene som de har paa alle andre museer i dette landet. Jeg har studert noen kolosser av noen offentlige bygg. Jeg har hengt og slengt i parken som et annet doegenikt. Og slik gikk foerste dag. Problemet er at jeg har 3 hele dager til i denne byen og er nesten tom for idéer!

Derfor er det godt at Globen Café er interaktiv!

Jeg oppfordrer alle til aa komme med tips om hvordan jeg kan slaa ihjel helgen i Bangalore. Ikke la det lille trivielle faktum at du ikke har vaert her selv sette en stopper for din bidragsyten. Bruk fantasien! Jeg lover aa lytte til raadene jeg faar og aa gi fyldig referat til uka!

(Ellers kan jeg nevne at dette forsaavidt er en gledens dag i og med at ligningsvesenet har bestemt at jeg har betalt alt for mye skatt i aaret som var. Saa glad ble jeg da jeg fikk vite de at jeg feiret med aa kjoepe to skjoennlitteraere boeker og en CD. Kan hende jeg legger ut anmeldelser med tid og stunder).

/haakon/i/bangalore/

______________________________________________________________


Scooteren min og jeg!

For mange som reiser i India setter traffikken dype spor, dog forhåpentligvis ikke så ofte i kropp som i sjel. Det første man legger merke til, utover det at (nesten) alle kjører på gal side av veien (de som ikke gjør det er de som faktisk gjør det og det er en del av dem også), er at indiske sjåfører kjører like mye med ørene som med øynene. Det er rett og slett livsfarlig å kjøre forbi noen uten å legge seg på tuten. Nå kan det med hell argumenteres for at det er livsfarlig å kjøre her, punktum, men det er et slags system i kaoset. Nøkkelen ligger i utnyttelse av lommer og i å tviholde på en sunn respekt for alt som er større enn seg.

Se for deg en bøtte med grus i forskjellige størrelser der alt ligger hulter i bulter. Rist på bøtta i noen sekunder og alt småpukket ligger plutselig nederst. Samme prinsippet finner du i morrarushet i en hvilken som helst indisk minimetropol. Der det er en lomme finnes i neste øyeblikk et transportmiddel omtrent på samme størrelse, det være seg sykkel, moped, motorsykkel, sykkelrichshaw, autorickshaw, tempo, oksekjerre eller en bil med innbrettede sidespeil. Alt større enn dette lager sine egne lommer. Ingen med vettet i behold tar sjansen på at et større kjøretøy vil vike for en. (At det er de store som bestemmer kommer godt fram i denne rapporten som bl.a. konkluderer at halvparten drept i i indisk trafikk er fotgjengere.)

Jeg kunne ha skrevet side opp og side ned med trafikkbetraktninger, men dette får holde for nå, som en introduksjon for de uinvidde. Tanken var at det skulle fungere som et grunnlag for å kunne vurdere mitt heltemot (evt. min dårskap) da jeg leide meg en scooter og la av sted ned en av Pondys hovedpulsårer her en mandags morgen for drøye tre uker siden. (Jo da, det er mange som leier seg scooter her men hvor mange av dem har verken kjørt scooter eller moped tidligere?) I drøye tre uker har min hvite Kinetic Honda og jeg vært faste følgesvenner hvorenn jeg har beveget meg, og greit.. det har vært nære på noen ganger, men bortsett fra noen bulker i potta, forårsaket av kontinentets mest infernalske fartsdumper, er vi like hele begge to.

Resten av denne teksten er dedikert til deg, min hvite gaselle! Med både to og tre passasjerer har du fraktet meg trygt omkring og sammen har vi utforsket hver krink og krok av byen. Vi har cruiset ned Beach Road med vinden i håret og med Bengalbukta på vår side, vi har forsert Aurovilles rallycrossaktige jordveier på jakt etter noe som ligner sivilisasjon og vi har kjørt slalom mellom søndagshandlende i Gandhi Road og Nehru Street. Nå er det slutt. Du må hjem til chaiselgeren på hjørnet av Mission Street (og antagelig burde du få sjekket understellet ditt for sikkerhets skyld) mens jeg snart setter meg på en buss som aldri vil kunne gi meg den samme frihetsfølelsen som du har gitt meg. Takk for den tiden vi hadde sammen og de minnene vi har skapt!

(Og sånn helt by the way... tankene går i samme slengen til en annen Honda i en annen del av verden hvor de, som her, insisterer på å tviholde på britiske særegenheter som venstrekjøring. Gro Yuriko Itimotu: jeg savner deg! Håper de tar godt vare på deg der nede i Picton!)

/haakon/i/pondicherry/

______________________________________________________________



MR. & MISS INDIAN SNOWMAN - 2004

Jaja.. jeg vet jeg er litt sent ute med denne i og med at påsken er over og våren i anmarsj, men nå har det seg slik at store ideer ikke nødvendigvis innfinner seg med årstidsbestemte rammebetingelser. Dessuten sier rapporter som har kommet meg for øret at det fortsatt ligger plenty helt ubrukt snø rundt omkring i Kongeriket Norge. Derfor utlyser jeg følgende konkuranse:

1) Lag en snømann med særindisk preg.
2) Lån digitalkameraet til naboen eller bestemor (evt. bruk ditt eget) og ta et bilde av den.
3) Send dette bildet (ikke større enn 50Kb) til aasprong@hotmail.com

NB! Denne adressen gjelder kun for konkuransen!

Vinnerbildet/-ene vil få pryde Globen Café til jeg går lei av det/dem.

Og husk: orginalitet veier tungt! Så finn fram snowjoggerne for siste gang og legg hoder og hender i bløt. Må den beste snømann/-kvinne vinne!

/haakon/i/pondicherry/

______________________________________________________________


Tårevåte farvel

Så var Pondicherry med ett tom for nordmenn. Dvs, jeg er igjen og et par av kulturstudierlærerne er igjen, men i går satt de siste av de ca 80 studentene seg på bussen til Chennai med kurs for fedreland, eksamener og semesteroppgaver. Og jeg innså at jeg har vært her i tre uker.

Dagen i dag har jeg tilbragt med Murali. Søndag er fridagen hans og siden han jobber til 22 eller lenger ellers i uka blir det ikke mye mer vi får sett hverandre før jeg forlater Pondy på onsdag. Jeg har nesten dårlig samvittighet for at det er så lett for meg å dra videre. Den som reiser blir så alt for godt vant til å pløye innom andres liv, røske med seg det man har lyst på eller tid til for så å dra videre. Greit, det kan innebære triste avskjeder, men sjelden noe man rekker å dvele over. Murali har god tid til å dvele. Er det noe jeg har forstått nå så er det det. Han dveler fortsatt over avskjeder som fant sted for et år siden, da han enda jobbet på et av Kulturstudiers bosteder. Den jobben mistet han. Han møter ikke lenger utlendinger og sørger derfor desto mer over de norske vennene som er alt for langt unna. Men nordmennene har gjort inntrykk på andre enn ham.

Harry er en eldre herre som jobber på Sri Ramå Guest House, et annet av bostedene der norske studenter innlosjeres noen måneder hvert halvår. Ramå har også vært mitt hjem de siste ukene og jeg har på kort tid fått varme følelser ovenfor denne omsorgsfulle mannen, som til tross for en hjerteinfarkt hopper opp av stolen klar til tjeneste hver gang noen av oss kommer inn i resepsjonen. Jeg forsto fort at han har satt pris på de nye norske bekjentskapene sine, men jeg var på ingen måte forberedt på de avskjedsscenene jeg ble vitne til i går da Håvar og Rune sjekket ut og tok farvel. Harry kjempet lenge hardt for å holde tårene tilbake, kysset guttene på panne og begge kinn, klemte dem godt og lenge mens han erklærte at de var blitt som sønner for ham, formante dem så om å skrive brev og da de var ute av syne og bare jeg var igjen, omfavnet han meg og brast sammen i ukontrollert gråt. Jeg var egentlig på vei ut døra for å ta farvel med andre men ble stående en stund og forsøkte trøste så godt jeg kunne. "At least you will stay with me tonight...?" spurte han håpefult og tittet opp på meg med røde øyne.

På onsdag går sannsynligvis ferden videre for min del. Den rastløse reisende har våknet i meg igjen og det er fortsatt masser igjen å se av India. Men når jeg denne gangen tar farvel med venner med løfter om å komme tilbake igjen er det fordi jeg innerst inne tror på det selv. Har man reist til et sted to ganger skal det vel noe til for at man ikke kommer tilbake en tredje gang.

______________________________________________________________


Tabula Rasa
- en liten appell.


Globen Café er oppstått av intet. På en impuls. Helt uten forvarsel dukket hun opp. En virkning som aldri vil kunne spores tilbake til en enkelt årsak. Men nå er hun altså her og det er hva som er viktig. En nyfødt blog. Blanke elektroniske ark som blafrer med det ujevne spenningen så typisk for det hjørnet av verden jeg befinner meg i akkurat nå. Foran meg ligger et ferdig templat - et barn blant mange - som i tiden framover vil streve etter sin egen form. Sitt eget uttrykk.

Det blanke ark har alltid fascinert meg. I den grad at jeg ofte lar det forbli blankt av ærefrykt og redsel for å ødelegge det utilkludrede og jomfuelige. Jeg har angst for å spolere det uendelige potensiale. Herregud, hvor deilig det er å vite at selv jeg kan være opphav til perfeksjon. Derfor gjelder det å ikke forhaste seg... En må velge sine ord med omhu. Og "cellulose skal man ikke kødde med" sier stemmen inni meg med et truende tonefall.

Men så er det slik at selv årgangsvin blir til eddik hvis den står for lenge. La derfor glassene svinge!

Her er mitt manifest. Globen Café skal være en fiaskoens frisone. Her skal det være plass til alt fra det helt banale og hverdagslige til det brennhete og det dagsaktuelle. Og ikke minst (men heller ikke mest) skal det være plass til det utgrublede og sofistikerte. På Globen Cafe er det også plass til deg. Og ikke bare er det plass men hun trenger deg, dine innfall og dine innspill. Jeg setter alltid pris på besøk!

Så velkommen skal du være!

/haakon/i/pondicherry/

______________________________________________________________


I et bortglemt hjørne av verden

Det er nesten bestandig godt å komme tilbake til steder. Selvfølgelig først og fremst steder man har gode minner fra. Og hvis man er i stand til å kjenne igjen en flik av hva man forlot gjør ikke det no heller.

Det er når man kjører "the East Coast Road" fra Chennai til Pondicherry, et stykke vei, alt for bred og godt asfaltert for indisk trafikkmentalitet, at man først ser skiltene: "Pondicherry - where time stands still", "Take it slow, get used to the speed of life in Pondicherry" osv. Bokstavene i "Pondicherry" er oransje og pulserende, i en sirlig skrifttype som leder tankene hen til solskinn, strender, latter og lek. Og budskapet er enkelt: "Her er byen som er langt mer enn en by. Dette stedet er hevet over livets banale trivaliteter og hverdagens urimelige krav. I Pondicherry vil også du finne roen!"

La markedsføring være markedsføring, men Pondicherry er uansett noe utenom det vanlige. Fransk kolonial sjarm møter indisk livsnerve. Brede avenyer ligger i rutenett mellom pastellfargede art deco-fasader og deles av geiter, syklister, vannbøfler, rickshawer, biler og uteliggere. Tiden står riktignok ikke stille her. Den franske epoken er over og selv om arkitektur, politimenn i røde kepier og veiskilt på fransk gir inntrykk av en adoptert fransk verdensanskuelse kan det man ser like gjerne være levninger etter en ikke alt for fjern fortid. Fasadene sprekker og i sprekkene vokser noe nytt fram. Men om det franske i Pondy sitter i sjela eller malinga vil tida vise.

Jeg leker med tanken om en dag å kjøpe meg en leilighet i Pondicherry. Min indiske venn Murali ville gitt nesten hva det skulle være for å flytte til Norge. Eller Frankrike. Han tilhører en ung generasjon arbeidere som vet alt for godt at det er en helt annen verden der ute. Han har blitt kjent med norske studenter. Han har sett på National Geographics Channel. Han har økonomisk sett bedrestilte venner som gjennom kontakter har fått oppholdstillatelse i Europa. Og han vet at vi ikke behøver å jobbe 90-timersuker for å tjene til livets opphold. Når jeg prøver å gjøre ham bevisst Pondicherry's unike sjarm hører jeg selv hvor feil det blir.

Ingen sperrer opp øynene når jeg kjører scooter gjennom byens gater. I Pondicherry har man sett hvite mennesker før. Og i den "franske" (1) delen av sentrum er de et fast innslag i bybildet. Den hvite minoritet består av franske koloniherrers etterkommere, ashramitter og aurovillianere (2), turister av alle slag og nå de siste årene, Kulturstudiers norske studentskare. For de fleste av disse er livet særdeles behagelig, i den grad at jeg tviler på at man etter 5 år her, enten de tilbringes på ashram'et eller som hotell- og resturanteier, vil klare å slå seg til ro i vesten igjen.

En viktig inntektskilde for byen er en liberal alkoholpolitikk (nok en levning etter franskmennene?) som sørger for et stabilt innfluks av helgeturister fra store deler av Tamil Nadu. De kommer, de drikker og de drar, og ikke se bort fra at de kommer igjen neste helg. Personlig ser jeg også at en halvliter øl til maten, når den koster ca 4 kroner, er med på øke trivselsfaktoren. Men på skyggesiden av samfunnet har gjerne verden et mørkere preg. Statistikk jeg har fått referert (men ikke bekreftet) sier at tilfeller av alkoholrelatert vold, og da særlig i hjemmet, for Pondicherry sin del ligger langt over landsgjennomsnittet. Her har selv de fattigste menn råd til å drukne sine sorger.

Hvis ens første møte med India er Pondicherry vil man fokusere på alt det en mer erfaren indiafarer etterhvert lærer å innfinne seg med. Man ser vansirede tiggere, uteliggere, trafikkaos, søppel, dyreliv, menneskemengder osv. Og disse tingene finnes i Pondy som over alt i India, men i noe mindre grad. Derfor vil den som kommer til hit etter å ha reist i resten av landet reagere nesten voldsomt på hvor "ordentlig" byen er. Slik var det for meg sist. Denne gangen visste jeg derimot hva som ventet.

/haakon/i/pondicherry/

Fotnoter
(1) Pondicherry sentrum er delt i 2 av "the (not so) Grand Canal" som går parallellt med kysten, med den "franske" delen på østsiden med storslåtte villaer, en park og strandpromenade. Den "indiske" delen på vestsiden er større, tettere og mer trafikkert.
(2) Ashramittene er de som følger den berømte tenkeren Sri Aurobindos filosofi. Aurovillianerne er innbyggerne i Auroville, et utopisk new age-samfunn rett utenfor Pondicherry by, bygget på ideene til en fransk kvinnelig elev av Sri Aurobindo som i sine senere år gikk under navnet The Mother.

______________________________________________________________


(Denne teksten ble foerst sendt som reisebrev til noen faa utvalgte)

DØDEN I VARANASI - Del 2

Til tross for min noe begrensede livserfaring vil jeg våge å påstå at få ting er så tvers gjennom urovekkende som en panisk folkemengde, eller for å være mer spesifikk: det å befinne seg midt i en panisk folkemengde. Etter selv å ha vært vitne til hvordan fykt, i løpet av sekunder, kan bre seg fra noen få til mange, kan jeg bare konkludere med at jeg har fått en demonstrasjon av urgamle overlevelsesinstinkter, mine egne inkludert.

Det var en helt vanlig mandag i Godaulia, et av Varanasis travleste markeder - en pulserende gate som strekker seg fra gamle og ærverdige Dasaswemedh Ghat og innover i selve Varanasi by. Her konkurrerer grønnsaksselgere og små butikker, stappet til randen av sko og glorete klær, om plass og kunder, mens rickshaw-wallaher (sykkeltaxioperatører), hasjlangere, tiggere og valuttahaier kjemper en hard kamp om turistenes lommepenger. Det råder et evig trafikkaos, godt hjulpet av likegyldige kyr som virker å være svært så bevisste sin egen hellige status. Jeg hadde beveget meg ut i dette myldret, kapret en rickshaw og gitt instrukser om at han skulle ta meg til byens hovedpostkontor hvor jeg ønsket å sende en pakke hjem til Norge. Det var da det skjedde. Wallahen hadde nettopp tråkket hjulene i gang da jeg stivnet til. Bak meg hørte jeg opphissede stemmer, roping, og et plutselig kollektivt taktomslag og da jeg snudde meg galloperte øyeblikkelig hjertet av sted, følelsen ebbet vekk fra armer og ben og hjernen satte i gang med å jobbe på spreng med å gi mening til det som skjedde omkring meg. Det jeg så var mennesker som desperat forsøkte å pløye seg fram gjennom markedet, mellom rickshawer, mopeder, salgsboder og andre mennesker som på sin side gjorde det de kunne for albue seg fram foran det som sto i deres vei. Butikkselgere røsket i en kjedereaksjon ned metallgitrene sine slik at de minnet om overdimensjonerte dominobrikker der de høylydt smalt i bakken. Mødre tok unger på armene og kjempet seg forbi krøplede tiggere og middelklasseungdom på shoppingtur. For min egen del hadde jeg den uvirkelige fornemmelsen av å være midt oppi TV-bildene fra 11.September og jeg trosset instinktet som ba meg løpe for livet og gjemme meg i nærmeste bakgate. I stedet ble jeg sittende på rickshawen og måpe på en verden som hadde gått av skaftet uten noen tilsynelatende årsak. Og alt dette, på det jeg trodde var en helt vanlig mandag i Godaulia, et av Varanasis travleste markeder. Der tok jeg skammelig feil.

Det viste seg også at jeg hadde svært flaks. Rickshaw-wallahen min var en av ytterst få i dette kaoset som beholdt roen. Han manøvrerte oss fram til nærmeste veikryss, tok til høyre og svingte til siden av veien. Der stoppet han for å opplyse meg, den ignorante passasjer, om hva som foregikk og det på en engelsk som overgikk alt hva man kan forvente av en mann med hans levebrød. Historien hans, her supplert med informasjon fra andre kilder, gikk i disse baner: Kvelden i forveien hadde en fullastet båt kantret i Ganges. De 27 passasjerene var alle muslimer og var på vei tilbake til byen fra den ubebodde østbredden, som i hovedsak fungerer som rekreasjonsområde for drageflyvningsentusiaster (å fly drage må nærmest betraktes som en folkesport i India, spesielt blant unge gutter, og jeg kan fra taket på hotellet mitt til enhver tid seg et dusin eller to mørke flekker som svirrer rundt på himmelen). Likevel mener noen at det er grunn til å tro at passasjerene på denne båten (så vidt jeg har forstått var det bare unge menn) ikke bare hadde lekt med drager på den andre siden. En selger (antagelig en svært upålitelig kilde) betrodde meg hviskende senere på dagen at de hadde drukket og at grunnen til at båten gikk ned var at de i sin rusede ekstase hadde danset mens de var ombord, og denne historien, forsikret selgeren meg, ville jeg aldri se på trykk i avisene. Likevel kan det være noe i den. Jeg har blitt advart mot ulumske folk på den andre siden og en fest av det slaget selgeren nevnte kunne forklare båtens sene retur, i nattens mulm og mørke. Uansett årsak så gikk båten ned og kun 13 av passasjerene klarte å svømme i land eller ble berget ombord i andre båter. Hele natten gjennom var det blitt søkt etter omkomne, men flere var fortsatt savnet og mange muslimer, forklarte rickshaw-wallahen, var svært opprørt over dette, selv om ingen kunne klandres direkte for ulykken. I det han gir meg denne siste og relativt oppklarende biten informasjon og mens jeg forbanner meg selv for ikke å ha lest avisen den morgenen, suser en rickshaw forbi oss, eskortert av 30-40 løpende menn. Jeg rekker å skimte en mann i passasjersetet men blikket mitt blir trukket mot den livløse skikkelsen som hviler i fanget hans. Det skulle vise seg å bli det første av tre lik jeg så denne dagen.

Da jeg et par timer senere kom tilbake samme vei til fots etter å ha utført ærendet mitt, var tilstanden igjen rolig. Det vil si, den som sier at det er rolig i Godaulia lyver, men det var så rolig som det kan forventes å være på et sted hvor litt for mange kjøretøyer til enhver tid kjemper om litt for lite plass og hvor stadige strømbrudd nødvendiggjør at hver butikk har sitt eget aggregat som pumper ut støy og svart dieseleksos. Det var faktisk mye roligere enn normalt men før jeg rakk å stusse over dette skimtet jeg en gjeng politimenn i blendende blå uniformer, bærende på hjelmer, skjold og et bredt sortiment skytevåpen. Jeg fikk øye på en gjeng til og så enda en håndfull. Alle sammen slentret de bedagelig av sted som om jobben deres var gjort og de var på vei til en iskrembod for å belønne seg selv. Politi i Varanasi (eller i India for den saks skyld) er ikke noe uvanlig syn. Det sies at det indiske jernbanevesenet er verdens største arbeidsgiver men jeg tør vedde at det indiske politiet når høyt opp på den samme lista. I byen ser du gjerne et par-tre av dem i hvert viktig veikryss, med selvhøytidelige ansiktsuttrykk og rifler slengt over skuldrene. For en fredelskende nordmann som undertegnede er dette først et opprørende syn, men også et syn man forbausende fort blir vant med. Vanlig politi har imidlertid grønne uniformer. De jeg nå studerte var blå. Svært blå. Og blått betyr opprørspoliti. Etterhvert som jeg fulgte veien ned mot Ganges oppdaget jeg stadig fler av dem og deretter de 4-5 lastebilene de hadde kommet i. Jeg fikk fornemmelsen av å ha gått glipp av noe stort og var skuffet og takknemlig på samme tid. (En tysk hippie fortalte meg senere at det hadde vært et par tilløp til opptøyer av det slag jeg selv hadde befunnet meg midt oppi, men politiet hadde tydeligvis fått kontroll på situasjonen før den utviklet seg).

Jeg gikk de siste 50 metrene ned til Dasaswemedh Ghat - hovedghaten og det naturlige samlingspunkt på Gangesbredden. Et titalls små båter, hver med et betydelig antall mennesker ombord, gjorde søk i elven like ved og røpte at det var her forliset hadde funnet sted. Til min forbauselse så det ut som at de gjorde søk med lodd i stedet for å sende ned dykkere med maske. Kanskje var elven for dyp der, men mer sannsynlig er det at den er så skitten og sikten så dårlig at å dykke rett og slett ikke var et alternativ. På land hadde det siden morgentimene samlet seg en betydlig folkemengde; et hav av hvite luer som alle var rettet samme vei: ut mot båtene på elven. Det kjentes som om samtlige holdt pusten i nervøs spenning der de speidet utover og ventet på at neste kropp skulle hales opp og ros i land. Ganges er hinduenes hellige elv og normalt er det hinduene som dominerer ghatene med sine spirituelle aktiviteter. Denne dagen hadde derimot muslimene tatt over Dasaswemedh og med religiøs ekstremisme på frammarsj i India håpet jeg inderlig at en ulykke som denne ikke skulle kunne bli som bensin på et bål som brenner alt for godt som det er. I Varanasi, som i Ayodhya lenger nord, gjør muslimer og hinduer krav på samme tomt for et av sine hellige hus. En påminnelse om religiøse forskjeller er dessuten ekstra overflødig nå som hindufestivalen Shivratri er i anmarsj. (Shivratri er, kynisk sett og som vår julefeiring, et religiøst påskudd for å gi etter for kjødets lyster og festivalen åpner for en svært liberal bruk av "bhang" (cannabis-derivat). Som med våre julebord finner folk på mye rart og ikke alltid bare gode ting.)

Mens jeg betraktet situasjonen stimlet plutselig flere mennesker til, den jevne mumlingen steg i volum og noen flyttet på seg for å se bedre hva som skjedde, for det var opplagt at noe var i ferd med å skje. Der jeg sto, litt tilbaketrukket, kunne jeg ikke se elvebredden, men folk strømmet nå ned mot den og jeg kunne se at en av båtene var på vei inn mot land. Et par minutter senere hadde jeg sett dagens andre livløse kropp, på få meters avstand, båret av folkemengden opp trappene forbi meg og inn i hjertet av byen. Kanskje ble han båret hjem til familien som nå kunne sørge for ordentlig gravferd. Jeg så alt for godt hvordan dødsstivheten hadde låst armene hans i posisjon som om han omfavnet noe. Den brune huden hans hadde fått et gråaktig, gustent preg.

Jeg så en kropp til bli båret opp fra elven på denne måten og dristet meg denne gangen til å ta et bilde, selv om jeg aldri vil trenge det for selv å huske detaljene.

Etter nesten tre uker i denne byen kan jeg nå spasere forbi likbrenningsghatene uten å blunke. Likbålene er en selvfølgelig del av livet ved Ganges. Å få dø i Varanasi, å brennes på Ganges bredder og å få sin aske strødd i elven er for hinduene den best tenkelige slutt på tilværelsen. Drukningsdøden er heller ikke en død å forakte, spesielt når det er Mor Ganga man drukner i. Hvis man er hindu vel og merke. For de som bekjenner seg til islam stiller saken seg annerledes. Som med kristne ønsker de å legges til hvile i det tørre element. Hvor underlig ironisk derfor at det var fjorten unge muslimer som ga livene sine til Ganges denne måneløse natten, søndag 15. Februar, 2004.

/haakon/i/varanasi/

______________________________________________________________


DOEDEN I VARANASI
-Ja, det er pompoest, pretensioest, makeloest og helt uten norske vokaler!

(Denne teksten ble foerst sendt som reisebrev til noen faa utvalgte)

ADVARSEL! Forfatteren av denne e-posten har ikke tatt seg tid til aa lese korrektur og beklager paa det sterkeste at han ikke fulgte bedre med i norsktimene den gangen kommareglene ble gjennomgaatt.


Hei igjen venner!

Paa tide aa forsoeke seg paa noen ord igjen. Har smelt sammen en liste med folk jeg har eller gjerne skulle hatt kontakt med og satser paa at de fleste av adressene er oppdaterte. Ordene som foelger maa gjerne videresendes til dem som matte ha interesse av det og dersom noen insisterer paa aa slippe aa hoere mer fra mitt utenlandsopphold (eller fra meg, punktum) behoever kun aa si fra saa er det gjort (krysser fingrene og haaper jeg ikke faar respons paa den).

Foerst en liten generell oppdatering, saann for aa gi dere settingen for det som foelger (dere som vet alt dette fra foer har lov til aa hoppe videre ned til hovedteksten).

Onsdag 14.Januar klemte jeg meg ned paa et av Austrian Airlines alt for trange seter med kurs til til India via Wien. Etter en natt i en transitthall i Mumbai (pga taake over Delhi) og halvannet doegn paa reisefot passerte jeg endelig immigration i New Delhi paa torsdagskveldinga og kunne knapt styre min begeistring da jeg ute i varmen (som ikke var fullt saa varm som forventet) ble oensket velkommen av en uforglemmelig indisk aroma. Nesen kunne umiddelbart sette i gang med aa dekode et sammensatt uttrykk av eksos, urin, diverse dyre- og menneskeekskrementer, gjoerme, svette, matos, diesel, og en mengde andre udefinerbare elementer. Og i den retningen nesen pekte laa fem droeye maaneder med bekymringsleost slaraffenliv i alle slaraffenlands mor.

Dette kan jeg gjoere fordi jeg har vaert saa flink til aa ta vekttall saa langt i min studieprogresjon at jeg med laanekassens velsignelse kan stryke i noen fag dette semesteret (dog uten aa faa stipendandelen som gaar til de pliktoppfyllende). OK... det er ikke kun slaraffenliv i vente. Vordende sosialantropolog som jeg er ser jeg for meg en framtidig feltarbeid i soer-Asia og haaper aa finne en liten oase aa vende tilbake til. Dermed har jeg et akademisk alibi i form av uformelle spraak- og kulturstudier.

De fleste av dere vet vel dessuten at dette ikke er mitt foerste besoek til India - at jeg tilbragte 5 maaneder her i 2002 og kanskje til og med at jeg den gangen, godt hjulpet av entusiastiske reisepartnere, ble en smule hekta paa det som indisk er. Dette er landet som paa en og samme tid driver deg til vannvidd og faar deg til aa skrike etter mer.

Sist gikk jeg braakjekt ut og lovet jevnlige oppdateringer. Denne gangen, klok av skade, har jeg gitt faa loefter og hvem vet om dere hoerer no mer fra meg etter dette. Det kan kanskje vaere en motivasjon til aa lese resten av mailen. Nok pjatt. Her kommer



DOEDEN I VARANASI

Det knitrer i flammene paa Harishchandra Ghat. Det knitrer slik det alltid gjoer. Det knitrer, spraker og freser - ikke helt som i alle andre baal. Litt saftigere. Og av og til smeller det. Rundt omkring ligger geiter henslengt i sola, uten interesse for omverdenen. Naa ja, ikke helt uten interesse. Naar en ny baare baeres ned trappene til Gangesfloden, kvikner et par av dem til og oeyner muligheten for en munnfull av ringblomstene som danderer toeyet paa baaren. De lykkes dog ikke med aa trenge gjennom til sentrum av dette gravfoelget som allerede er i gang med aa planlegge plassering og oppbygning av neste baal. Geitene resignerer og tar til takke med noen halmstraa et stykke unna. Paa elven toeffer en baat (mitt skip er lastet med soer-indiske turister) forbi. Paa land, i trappene noen meter ovenfor dette sittter en gjeng eldre indiske herrer sammensunket paa marmorbenker. En veskeselger har stoppet opp med varene sine, et knippe bagger i diverse stoerrelser og fasonger, og lykkes i aa selge en mellomstor brun en (med Adidaslogo) til en meget opproemt bestefar.

Ved det naermeste av de fire baalstedene staar en skallet, ung mann. Han er den rituelt barberte eldste soenn av hovedpersonen og han har nettopp toemt en krukke vann paa det som var igjen av flammer (og hans far). (Det er visst nok hoftene som blir igjen til slutt, etter en droeye tre timer naar ingen orker aa vente lenger). En roeyksky velter opp og faar to forbipasserende europeere til aa snu seg i vemmelse. Det var det. Den eldste soenn gaar sin vei i foelge med et par venner. Hans jobb er gjort. Men andre har fortsatt nok aa gjoere. De kasteloese, hvis jobb det er aa se etter baalet og de doede, er ikke ferdige. Rutinemessig redder de ut det som er av resirkulerbar ved. Den selges til de virkelig fattige familiene. Hoftebenene hives i elva.

Nede ved det nyreiste baalet legges den sist ankomne paa plass. Kroppen er kledd i hvitt toey. Det er en mann. Det er en helt vanlig dag paa Harishchandra Ghat.

Noen kommer, noen gaar. Kun flammene lever evig i Varanasi. En 5000 aar gammel hellig ild konsumerer den som ender sine dager her. Derfor kommer de hit for aa doe i hopetall. Byen, som ogsaa er kjent som Kasi og Benares, er hinduenes aller helligste. Saa hellig er den at den som doer her oppnaar frelse ('moksha'), de slipper fri fra det evige kretsloepet ('samsara') og gjenforenes med verdenssjelen ('brahman'). Her finnes et spartansk hospits av prefabrikert betong, bebodd av 300 eldre "paa vent". De er fattige mennesker som haaper aa faa tigget nok penger til sine egne likbaal foer de doer (1 kilo av den billigste veden koster 150 rupier (ca 25 kroner). Naar en trenger en 200-300 kilo blir det en formidabel sum, kanskje 2-3 aarsloenner for en vanlig arbeider). Det finnes riktignok et alternativ: byens mer oekonomiske og ikke minst miljoevennlige elektriske krematorier. De staar naermest ubrukt - hensikten bak dem god, men ideen haaploest ute av kontakt med den hinduistiske livsverden.

Og naa tror dere sikkert at jeg er haaploest besatt av doeden, men det er en slags anledning for disse betraktningene. I Varanasi er doeden i aller hoeyeste grad en del av livet - den hellige Mor Ganges en bro mellom de to tilstandene. Doeden er en del av livet. Meter unna likbaalene leker barn mens moedrene deres henger opp klesvasken til toerk. Det er umulig ikke aa la seg fascinere av hverdagsligheten i dette.

Paa en busstur for noen dager siden spurte sidemannen min (en elektroingenioer fra Delhi) meg om hva jeg likte saa godt med India. Uforberedt paa spoersmaalet bablet jeg foerst i vei paa kultur- og religionsrikdom som jeg har gjort mange ganger foer. Etter litt naermere ettertanke slo det meg at fascinasjonen like mye henger sammen med aapenheten i indiske samfunnet. I et land som for lengst har passert milliarden innbyggere (og som i 2020, i foelge FN, vil vaere verdens mest folkerike land) er privatliv en mangelvare for de fleste. Ting som i Norge og Vesten hoerer til bak lukkede doerer i lukkede hjem skjer i India i offentlige rom. India er med andre ord voyeurens paradis. Og det man faar se er livet (og doeden) paa godt og vondt. Fattigdom og noed i lange baner, men ogsaa livsglede, kreativitet og frisluppenhet vi ikke er vant med hjemme. Det er en opplevelses om vokser paa en i ettertid.

India er ikke et enkelt land aa reise i, men naar man foerst har gjort det er det heller ikke lett aa la vaere.


/haakon/i/varanasi/